En verdig vinner av Bokhandlerprisen!
Jeg lener meg mot mitt eget selv - en naken, ensom øy. Jeg trenger Gud. Mitt fjell, min sol, kjærligheten som fyller opp universet. Jeg er ikke sikker på at jeg har kommet nærmere en forståelse av mine ulike selv. De kan ikke avgrenses og skilles fra hverandre. De gror inn i hverandre. Jeg har valgt å kalle den delen av meg selv som søker Gud og som vil kjærligheten, for min bestemmelse, min sanne identitet. Jeg tror det er mulig å leve ut fra disse dypere lag av bevisstheten. Golfstrømmen er en varm flod som flyter gjennom et iskaldt osean. Det finnes en varme i verden, og det går an å ha sitt tilhold der.
Hans Eskil er en en venn av meg og har nylig skrevet en bok der han tar for seg introvert begrepet i lys av menighet og ikke minst «Frelst» debatten som han deltok i med bakgrunn i sin erfaring i Jesus Revolution Army. Jeg selv er både introvert og har ikke bare fulgt debatten, men var også en observatør på sidelinjen på den tiden da JRA slo seg løs i Norge, så føler en viss nærhet til inneholdet i boken. Jeg er også fra før av kjent med mye av bakgrunnsmaterialet som blir brukt noe som gjør boken ekstra treffende for meg. I tillegg kjenner jeg eller kjenner til mange av personene som er nevnt og intervjuet.
Jeg er noe usikker hvor godt boken fungerer for mange andre. Den inneholder en god introduksjon til det å være introvert og ekstrovert, men fungerer ikke som helhet til det. Den har en veldig god diskusjon rundt introverte i menighetssammenheng, men her faller de menighetsfremmede noe utenfor. Og så er den innimellom veldig personlig, noe som kommer litt vel i kontrast med den ellers generelle tilnærmingen. Dette er såklart sydd sammen med en rød tråd og tematikk, men kan føles noe oppstykket. Som helhet treffer boken dermed ikke veldig bredt, men til gjengjeld er det en veldig etterlengtet tilskudd for det norske publikum og norske forhold. Den passer godt som en del opplæring av medarbeidere i kirke og til og med som en bok til å supplere studier. Hans Eskil treffer nemlig godt med å gi nye perspektiver og gir et sterkt og ikke minst et veldig personlig vitnesbyrd der mange kan kjenne seg igjen i. Det er uansett en bok jeg tror er verd å ta en sjanse på om selv bare noe av tematikken treffer(for det er en godt skrevet bok som det er lagt mye arbeid i), og derfor er den også aktuell for mange fler enn den perfekte målgruppen som jeg nå tilfeldigvis havner under. Her er det mye å hente, og en god del å lære.
Dette er debutboka til Bodø-fødte Nilsen. Og det er en veldig bra debut. Diktene er ikke rim-dikt, men er en slags historiefortelling i diktform som gir en ny måte å lese dikt på. I hvert fall ny for oss som ikke er så bevandret i diktenes verden.
De er formet slik at man ikke er sikker på hvor diktet begynner og slutter. Og det fungerer. Ikke alt er like bra, men til å være debut lover det godt for fortsettelsen.
Første gang jeg leser en bok av Murakami. Jeg er ca halveis i boka, og jeg er fortapt! Det som bergtar meg er skildringene. Hvordan han så lekende lett klarer å skildre ting. Når jeg leser i boka, får jeg lyst å løpe også. Kommer definitivt til å lese mer av denne forfatteren. Jeg skjønner jeg har gått glipp av noe.