Bokelskere.no

Enig - denne ble en skuffelse. Det ble både langdrygt og lite troverdig. Det var vanskelig å forestille seg den forvirrede Maud som samtidig skal greie å fortelle denne historien. Tror det hadde fungert bedre med en "allvitende forteller" innimellom som kunne supplere hennes stemme.

Selve temaet Alzheimer synes jeg er beskrevet bedre i andre bøker, som for eksempel "Alltid Alice" av Lisa Genova.

«Som gutt pleide min bror Lawrence alltid gjemme seg. Han gjemte seg bak dører, under verandaer, i den dype skyggen av trær; han la seg ned i dreneringsgrøfter og enger med høyt gress og falt i søvn; han dykket i Mississippi-elven og pustet gjennom et kort sivrør mens de andre guttene og jentene lekte sisten på bredden[?] Så, da han gikk på gymnaset, sluttet han å gjemme seg. Stemmen ble høyere, skrittene ble bestemte og han begynte å streife åpen om i verden.» Blue River

Uansett hvor lang avstand man legger mellom seg selv og stasjonen der man startet livet, er det uunngåelig at arrene man fikk før man var gammel nok og evnet å stikke forblir med en. Hvordan man takler det er forskjellig fra person til person, men selv en slik åpenhet for at det finnes et spekter av alternativer for hvordan man overvinner sine demoner kan minske underligheten ved hvordan øyelegen Edward Sellers, hovedpersonen i Ethan Canins «Blue River», takler det som rir ham: Han pleier nemlig å dra ut midt på natta, finne øde strekninger på motorveien og kjøre med lukkede øyne.

Så merkelig og livsfarlig enn denne aktiviteten er, hjelper den Edward med å få en forløsning for spenningen, stresset og maren som rir ham i bølger. Kona Elizabeth kan ikke unngå å merke hans fravær, men verken hun eller noen annen, inkludert leseren, skjønner hvorfor en mann i begynnelsen av trettiårene, med en vakker kone, et barn som går på en skole hvor de underviser i fag som gresk og latin, et digert og flott hus med svømmebasseng på baksiden av huset, setter sitt eget liv og andres liv i fare på denne måten. Boka gir ikke et svar som tilfredsstiller fullt ut, men vi får mer forståelse for karakteren når den seks år eldre storebroren Lawrence, kommer på uanmeldt besøk.

Lawrence bor i California, har ikke vært sett av lillebroren på fem år, sliter med en skade og har ikke et stabilt liv. Men at den ene broren har fått en lysere skjebne, i hvert fall økonomisk og i privatlivet, forklarer ikke spenningen mellom brødrene, og som er tydelig allerede fra starten av. Edward stoler rett og slett ikke på broren, særlig ikke med sønnen.

I et forsøk på å avdekke det komplekse forholdet mellom brødrene, tar boka oss frem og tilbake i tid mellom nåtidens Texas og fortiden, til Mississippi-elvens bredder der guttene vokste opp hos en enslig mor.

På fortidsplanet er faren en fabrikkarbeider som bare er sporadisk til stede. Det stopper når Lawrence kommer i skolealder. Da begår faren det store brekket; han stjeler fra arbeidsgiveren, forfører bestevenninnen til kona og reiser vestover. Tilbake sitter en enslig og fattig kvinne med tre barn; Lawrence, Darienne og Edward. Sistnevnte er bare måneder fra å bli født.

Ikke overraskende tok Lawrence farens sted og holdt både Edward og søsteren Dariennes hånd gjennom barndom-og-ungdomstidens vansker og utfordringer. Men selv en ansvarsbevisst og lojal ung gutt har sine grenser, og Lawrences bristepunkt kom i ungdomsårene når han og en mann som heter Henry Howland, utvikler en eskalerende konflikt hvor moren og datteren til Howland, Lottie, spiller en sentral rolle.

På nåtidsplanet forsøker Edward å ikke bare forsone seg med brorens ugjerning fra fortiden, han får også en uventet sjanse til å konfrontere en mann han ikke har trodd at han hadde spesielle følelser for; faren. Svikeren ligger døende på et sykehus i El Paso og trenger hjelp, og Lawrence vil at de skal hjelpe.

«Blue River» dirrer ikke akkurat med dramatisk nerve og spiller ikke på noen sentimentale strenger, slik en del bøker der karakterene skal forsone seg med rifter og uforløste vonde følelser fra fortiden gjør. Det den vinner på er derimot karaktertegningen, den gjennomførte og mesterlige stilen og det finstemte og bedagelige tempoet. Det er nesten sånn at man får følelsen av at man flyter på Mississippi-elvens berømte vann med lukkede øyne og den eneste lyden man hører er skvulpingen fra vannet, fuglenes musikk og latter fra barn som leker ved elvens bredder.

Anbefales varmt!

Helt enig, Bjørnar Naalsund! Jeg har hatt gleden av å lese boka to ganger, og andre gangs gjennomlesning var like fascinerende som den første. Her er det mange som kan glede seg til en leseropplevelse - og man må ikke nødvendigvis være Jokke-fan for å leve seg inn i boka. Det holder lenge å være leseglad og medmenneske!

Ei fantastisk roman som startar med far til Björk og endar med Björk si eiga ungdomstid. Me møter eit fint knippe personar og les om samspelet deira til naturen og til kvarandre. Små og store kvardagshendingar vert fletta saman med Island sitt spanande og ukjende terreng. Dessutan er språket og skildringane rett og slett vidunderleg! Eg slukte denne boka og ville eigentelg lese den om att i same sekkund som eg kom til siste punktum. Om du leitar etter ei god roman på nynorsk er dette det du ser etter.

Jeg er veldig enig. I tillegg: Mens jeg leste den tenkte jeg litt på om jeg synes hun begynner å miste grepet. Dette var litt slapt. Og forutsigbart. Jeg må presisere at jeg ikke har behov for å prøve å "løse gåten" i krimbøker mens jeg leser, men er det en krimbok bør det da være litt spennende. Carmen Zita og døden opplevdes for meg som en trist fortelling som gikk i spiral nedover, og man skjønte nesten hele tiden hvor det bar. Triste skjebner, med en ikke helt troverdig kvinneskikkelse i sentrum av det hele. Kjedelig greier, og sær tittel.

Enig med deg når det gjelder rekkefølgen!

Jeg leste Hypnotisøren av samme forfatterektepar Kepler, og synes den var heseblesende og slitsomt spennende. Den hadde også en del grove makabre voldsscener som jeg synes var for mye av det gode, selv om jeg synes boka var spennende. Jeg synes ikke Sandmannen er like makaber, i alle fall ikke i starten, selv om den har sine grusomme handlinger på slutten av boka. Men det er nesten som å se en horrorfilm for sitt indre, så ille er akurat det.

Sandmannen er en bok jeg likte svært godt i forhold til spenning og handling. Jeg aner ikke hva som skulle vært annerledes i denne boka, da den er så perfekt som den kan være. Handlingen er interessant, kan være tatt fra virkeligheten (jfr de siste dagers hendelser med Cleveland-saken og de tre kvinnene som greide å bli fri etter ti års fangenskap av Ariel Castro i en kjeller ), den er godt skrevet, gode karakterer, hyperspennende, korte kapitler, susende driv etc etc. Hvis denne ikke blir filmet så vet ikke jeg. Men hvem skal da spille Saga, når Noomi Rapace er oppbrukt?
Angående den brutale behandlingen og maktmisbruket på en sikkerhetspsykiatrisk avdeling så er jeg usikker på om dette kan skje i dag, selv om jeg vet at hvis noen virkelig går inn for å misbruke sin makt og er utspekulert nok, så er det vel mulig. Vanlig tror jeg neppe det er. Det er meget strenge krav til kontroll og rapportering av medisinbruk blant annet.

Jeg fikk også en creepy Hannibal Lecter-følelse (Nattsvermeren) av å lese om Walter Jurek.
At Kepler ser mye film som inspirerer dem tror jeg nok.

Relevansen til virkeligheten med slike galninger, ser vi jo gjennom den omtalte Clevelandsaken , Fritzl-saken, Kampush-saken med flere. Bare det gjør det ekstra uhyggelig.

Ok.
Oppsummert så mener jeg suksessen til Kepler er vel fortjent, og jeg skjønner meget godt at Sandmannen topper bestselgerlistene. Jeg ser virkelig frem til neste bok av det svenske forfatterparet. For den kommer helt sikkert.
Jeg ga Sandmannen terningkast 6 på bokelskere.no i går. Jeg står fortsatt ved dette.
Mer fra blogginnlegget mitt HER

Leste ferdig boken i dag! Jo, er veldig enig med deg! Nådens omkrets er godt skrevet og er en spennende, intensiv og drivende bok. Men synes det var litt for mye hopping i tid og sted, noe jeg ikke er så fornøyd med. Synes lett at det blir litt mye å holde styr på da! Jørgen Brekke skriver flytende og gir boka et vidt spekter av karakterer og spenning. Men som en annen her inne på bokelskere.no også sa; hvorfor er det så mange krimforfattere som lager karakteren, (som oftest drapsetterforskeren) til en som drikker tett, eller som til stadighet har lyst på en "dram". Hva er egentlig vitsen med det? Det ser jo ut til at det bare blir fler og fler av de! Men, boken var bra og kan anbefales på det sterkeste.

Min bruk av bokelskere.no er at jeg leser teksten som forlaget har lagt inn om boka, og så leser jeg hva andre bokelskere mener om boka (hvis noen har skrevet noe før jeg leser den da). Det som er viktig for meg når jeg leser slik, er å få vite litt om handlingen, slik at jeg kan vurdere om denne boka virker interessant for meg, samt høre andre bokelskeres mening om hvorfor den boka var god eller dårlig for dem. Det er ikke alltid at forlagets tekst stemmer med min oppfatning av boka i ettertid, og da er bokelskernes mening veldig viktig.

I mine bokanmeldelser/diskusjoner prøver jeg å formidle mitt inntrykk av boka rett etter at jeg har lest den. Jeg legger ikke inn så mye av handlingen, da jeg mener alle kan lese om det i det som forlaget har lagt inn av tekst. Jeg prøver å formidle hva jeg mener om boka, innhold, oppbygging, plott og utvikling, samt å skrive litt om hvorfor jeg mener det jeg mener. Det er to årsaker til at jeg skriver slik. Det ene er en huskelapp for egen del, hvor jeg kan gå tilbake for å se hva jeg mente, hvorfor, og om jeg dermed har lyst til å lese den en gang til, eventuelt fortsette med flere bøker av denne forfatteren. Videre håper jeg å kunne bidra til at flere bokelskere ønsker å lese de bøkene jeg synes er gode, det er en veldig viktig del for min del. Det er på denne måten jeg har kommet borti mange gode bøker! De gangene jeg har fått tilbakemelding på mine innlegg om at noen har oppdaget nye gode forfattere pga mitt innlegg, og de ønsker å lese mer av denne forfatteren, ja da blir jeg veldig glad!

Jeg er ikke noen analytiker, jeg formidler kun min opplevelse og følelse etter å ha lest ferdig boka. Klarer jeg å formidle den hjertebanken, adrenalinnivået og følelsen jeg har, så føler jeg at jeg har gjort noe fint for akkurat den boka.

Dette er ei bok som må fordøyast og tenkjast gjennom. Helst bør ho vel lesast eit par gonger. På den måten kan ein få med seg detaljar som virkar uvesentlege ved fyrste gongs lesing, men som - når boka er utlesen - visar seg å vera viktige for handlinga og opplevinga.

For ei stor leseoppleving er det. Håkan Nesser er ein fantastisk forteljar. Dessutan er han modig som torer å skriva noko så spesielt som denne romanen. Boka er ein metaroman, dvs. ei bok om ei bok. Men ho er også ei bok om ei bok som kommenterer korleis boka vert til - på ein måte. Og då tek det til å bli innfløkt, - det gjeld å halda konsentrasjonen oppe. Midt inne i boka byrjar ein dessutan å lure på kva som er verkeleg og kva som er "verkeleg". Men trass i dei heller avanserte handlingane og den spesielle og kompliserte strukturen, er boka lesverdig, spennande og underhaldande.

Å referere handlinga i ein slik roman er vanskeleg, fordi det er så mange som fortel og så mange lag i boka. Forfattaren sitt mantra i boka er "Fortellingen styrer fortelleren", men kven er egentleg forfattaren?

Det meste av handlinga skjer i London. Den steinrike, aldrande og dødssjuke Leonard Vermin reiser til denne byen for å feira 70-årsdagen sin. Hit kjem også sambuar Maud og dei vaksne borna hennar, den nevrotiske Irina og den umodne Gregorius. Dessutan har Leonard invitert ein heilt ukjend person frå New York; rekneskapsføraren Milos, med røter frå Tsjekkoslovakia.

Den unge Leonard møter lesaren via "Den gule notatboken", - her får me ei fin og gripande historie om Leonard sitt forhold til den mystiske Carla. Her er me òg i London, på slutten av 60- og byrjinga av 70-talet, under "den kalde krigen". Leonard vert gjennom Carla involvert i eit spion-nettverk, men han anar ikkje kva "side" han jobbar for. Opplevingane her pregar han, forstår me etter kvart, resten av livet.

Det er altså fleire forteljarstemmer i romanen. Eit godt stykke inne i boka dukkar det opp ein ny forteljar/forfattar, ein Lars Gustav Selén fra byen K- i Sverige, som i ungdommen tapte hjartet sitt til ei jente som (også) heitte Carla. Nesser briljerer i denne delen av boka, ei fantastisk oppvekstskildring frå 40- og 50-talets Sverige.

Eg hadde store forventningar til boka, og må sei at dei vart innfridde. Ingen skriv så ironisk-elegant som Håkan Nesser. Eg kjem heilt sikkert til å høyre boka igjen ved eit seinare høve. Då skal eg skaffe meg ei papirbok i tillegg, slik at eg bla litt att og fram medan eg les. Å lytta til boka var, sidan ho var så spesielt oppbygd, litt krevjande. Men Anders Ribu er ein svært flink opplesar.

Himmel over London byr på ei fantastisk kjærleikshistorie, ei spennande spionhistorie, glimrande personskildringar og er elles ei beretning om livet og døden. Rett og slett.

Terningkast? Førebels ein femmar. Ofte må eg justere karakterfastsetjinga etter at det har gått ei tid. Somme bøker er så gode at eg vert gåande og tenkja på dei, - og terningkastet må endrast etter ei nøyare vurdering. Og dette er som sagt ei bok som må fordøyast litt.

Utrolig spennende og bra bok!

Jeg leste først omtale av Ohlssons nye bok, Englevaktene, som kom nå i 2012. Da oppdaget jeg at det var to bøker som var kommet tidligere i samme serie. Av erfaring fra andre forfatterskap liker jeg å lese i rekkefølge. Da føler jeg at jeg blir kjent med hovedpersonene på riktig måte.

Startet derfor med Askepott. Det var en håpløs bok, når en tenker på å legge den i fra seg. Jeg bare måtte lese! Hele tiden, i ett sett! Utrolig spennende og herlig krim! Klarte ikke å legge den i fra meg!

Igjen viser det seg at en vond barndom gir seg utslag i voksen alder. Dessverre er det en del barn som ikke får den omsorgen og omtanken som de trenger, samtidig som de ofte får et galt inntrykk av skyld og ansvar. Dette vil de rette opp i senere i livet, og da går det ofte galt......

Artig å bli kjent med nye svenske forfattere, mange flinke fra nabolandet!

Etterforskergruppen er en herlig blanding av forskjellige mennesker. Ny kvinnelig etterforsker, Fredrika Bergman, med andre tanker, blir ofte sett ned på av de "gamle" politimennene. Allikevel må de innse til slutt at det ikke var så dumt tenkt allikevel! Artig!

Gleder meg veldig til å lese de to neste bøkene av Ohlsson, er nå så vidt i gang med bok 2, Tusenfryd. Ser forresten på det svenske Piratforlaget sin side at det nå har kommet bok nr 4 Paradisoffer. Det betyr at vi har mange gode timer foran oss! Håper oversettelsen kommer kjapt!

Nå er jeg akkurat ferdig med siste bok i min kamp! For et verk! Sitter her og tenker Hva nå? Hva skal jeg nå lese? Fins det noe som kan imponere meg nå? Det er litt vemodig å være ferdig, selv om bok nr 6 var direkte tung og vanskelig til tider. Det lange partiet i midten måtte jeg noen ganger bare velge å lese, uten tanke om å forstå alt jeg leste, hvis ikke hadde jeg aldri blitt ferdig. På et vis har Knausgård-bøkene ødelagt for alle andre leseopplevelser, da jeg ikke finner annet som måler seg med hans litteratur, men samtidig har det også gjort meg mer interessert og nysgjerrig på annen norsk litteratur. Det interessante med Min kamp- bøkene er alle skildringene av de mellom-menneskelige forholdene vi alle er en del av, det flaue, det skambelagte, det flotte, det usagte, det tenkte, forventninger... Jeg har lest alle bøkene til Knausgård nå, flere av dem har jeg lest to ganger, og er sikker på at jeg kommer til å lese dem flere ganger også. Aldri har en bok fått meg til å tenke så mye som disse bøkene ( untatt bibelen da, men det er jo en annen sak, skrevet av Gud selv) Ingen tvil om at jeg elsker disse bøkene!!! Og sekseren var så langt fra noen nedtur! Deilig bok med en litt vanskelig del i midten, men også der mye interessant!

Gutten Mino lever i pakt med naturen sammen med familien sin i jungelen. Faren forsørger familien ved å jakte på sjeldne og vakre sommerfugler, som han preparerer og selger. Den kapitalistiske verden nærmer seg faretruende, og skogen hogges ned uten at urbefolkningen får ta del i rikdommene.

En dag blir alle i landsbyen massakrert, og kun Mino overlever. Han står nå helt alene og må klare seg selv. Hatet mot gringoene er stort, og nå starter en reise gjennom flere land. Mino blir terrorist, og det gode formålet er redning av regnskogen og menneskeheten. Kjærligheten til Maria, som sitter i fengsel pga. ham, holder ham oppe.

Boka kan leses som et oppgjør mot kapitalismen, som en vekker mht. alt vi moderne mennesker har mistet ved å fjerne oss fra naturen, og den er ikke minst et oppgjør mot vår oppfatning av hva terrorisme egentlig er. For hvem er nå egentlig "terroristene" i vårt samfunn? Boka gir mellom linjene også en forklaring på hvordan verden skaper terrorisme. Når "den siviliserte" verden truer et samfunn eller en minoritet, skapes det et hat som er egnet til å forrykke alt vi i dag kjenner til. Først og fremst er imidlertid dette en vakker og godt skrevet bok!

Dette var den første boka jeg leste av Nygårdshaug, men etter dette har jeg lest mange!