Bokelskere.no

Haruki Murakami har gjort det igjen. Skrevet ei stille bok om ensomhet, som sakte men sikkert slentrer inn i tankene. Jeg kan i utgangspunktet ikke fordra paralelluniverser og magi som virkemidler i romaner, men av en eller annen grunn godtar jeg det når Murakami gjør det, gang på gang. Og gang på gang sitter jeg tilbake og lurer på om jeg har lest ei fantastisk bok eller nok en gang blitt lurt. At jeg støtt vender tilbake til Murakami tyder nok på at jeg setter forfatterskapet høyt, eller at er jeg bare på jakt etter Murakami-nøkkelen som kan åpne universet hans, slik at jeg forstår hva det er som egentlig skjer med romanfigurene.

Jeg-personen K er ikke bare fascinert av 22 år gamle Sumire. Han elsker henne inderlig. Sumire på sin side gjengjelder ikke hans kjærlighet, og K må derfor nøye seg med å være hennes fortrolige venn. Til gjengjeld er han Sumires eneste venn. Begge er svært, svært ensomme og lever alene i sine univers, fremmedgjort som de også er overfor sine respektive familier.

Sumire har lenge forsøkt å bli forfatter og har derfor kuttet ut sine universitetsstudier. Så langt har hun ikke lykkes i å produsere tekster som kan bli til noe mer enn skrivebordskuffefyll.

Den dagen Sumire stormforelsker seg i den nesten dobbelt så gamle kvinnen Miu, er det vennen K hun betror seg til. Selv ante ikke Sumire at hun var lesbisk før hun altså tilfeldigvis forelsket seg i en kvinne.

Miu er alt Sumire ikke er; elegant, vakker, glamorøs og suksessrik. Miu føler ingen erotisk tiltrekning overfor Sumire, og aner heller ikke at Sumire er så betatt av henne. Hun ønsker imidlertid å knytte Sumire til seg, og tilbyr henne jobb. For Mius skyld legger Sumire skrivingen på hylla og ofrer seg fullt og helt for rollen som hennes sekretær. Ikke bare slutter hun å røyke, men hun må innfinne seg med et normalt liv som innebærer å stå opp om morgenen og ikke la livet først og fremst leves nattestid.

Den første delen av boka handler mest om samtalene mellom K og Sumire, mens den andre delen handler om Miu og Sumire. Sumire henvender seg til K for å diskutere litteraturens betydning, kjærligheten til Miu, skrivingen sin og en hel masse andre ting som hun til enhver tid stiller spørsmål ved. K stiller opp for Sumire hver gang. Selv når hun desperat ringer midt på natten, er han der for henne. Hans kjærlighet til Sumire gjør ham på mange måter ute av stand til å sette grenser for henne.

Så drar Sumire og Miu på en lengre reise i Europa, hvor Miu skal inngå avtaler med en rekke vinprodusenter både i Frankrike og Italia. Reisen avsluttes med en ferie på en liten gresk øy. En dag ringer Miu K. Sumire er forsvunnet og hun ber ham innstendig om å komme fordi hun trenger hans hjelp. Hva har skjedd med henne? Og klarer K og Miu å nøste i trådene som Sumire har etterlatt seg?

Mens jeg leste denne boka tenkte jeg at dette er noe av det beste jeg har lest av Murakami. Historien i denne boka er svært enkel og nokså ukomplisert. Så hva er det som egentlig fascinerer meg så sterkt? I første rekke er det nok språket, som er inntagende nydelig. Murakami strør om seg med metaforer uten at jeg noen gang fikk følelsen av at det ble for mye. Jeg tror også at persongalleriet han opererer med har stor betydning. Sumire har rollen som den unge kvinnen som ikke riktig passer inn noe sted, og som i all sin følsomhet nesten er gjennomsiktig. Jeg-personen K står sånn sett mer stødig i livet. Kjærligheten til Sumire har imidlertid gjort ham ensom, fordi han er ute av stand til å forplikte seg overfor noen andre. Innerst inne håper han nemlig at Sumire skal bli hans, og da gjelder det å være klar. Murakami er grenseoverskridende der han tidvis veksler mellom realisme og en nesten drømmeaktig måte å beskrive sentrale hendelser i boka på. Derfor er ikke dette en bok man rusher gjennom. Tvert i mot leste jeg den med varsomhet. Det eneste negative jeg kommer på å si om denne boka, er at den er for tynn. For øvrig er det en perfekt roman som fortjener toppkarakter!

Denne bokanmeldelsen er publisert på bloggen min: http://rosemariechr.blogspot.com/