Bokelskere.no

Min leseopplevelse underveis og konklusjon etter at jeg har lest ferdig romanen Husjomfru av Edvard Hoem, er den samme som i denne anmeldelsen:

Jeg vil allikevel hevde at «Husjomfru» i en del strekk kan bli lang­dryg og gjentakende.

Jeg opplevde romanen så langdryg og gjentakende innimellom at jeg holdt på å legge den tilbake til bokhylla halvlest. Anmelderen skriver bl a dette:

«Like fullt kommer jeg ikke fra at «Husjomfru» gir et mer utvendig uttrykk enn tidligere bøker i krøniken.»

For meg ble det mye for mye kulisser og lite menneske i denne boken sammenlignet med andre bøker jeg har lest av Hoem. Blodfattig er ordet jeg vil bruke. Dette stemmer med det Hoem starter etterordet med:

«Romanen Husjomfru er ei fiksjonsforteljing, men basert på omfattende granskning av kjelder gir eit bilde av livet i Bergen i siste halvdelen av det nittande hundreåret og første tiåret av det tjuande. «

Det mye av livet til Julie som Hoem ikke kjenner til og da blir det mye diktning. Og mye Bergen by. Romanen hadde muligens vært mer interessant å lese om jeg var kjent i Bergen.

Linn Ullmanns nye bok, Jente, 1983, er en selvbiografisk roman der handlingen foregår både i fortid og nåtid. Det er en rå og sår historie. Hovedpersonen heter Karin, som er Linn Ullmanns døpenavn. Handlingen til den unge Karin foregår i New York og Paris, mens handlingen om den voksne Karin stort sett foregår i Torshovparken og Torshovdalen.
Som ung 16 åring møter Karin en modellverden der unge jenter må finne seg i å bli tafset på og fremstilt som sexobjekter. Karin bor i New York sammen med sin mor, men hun ønsker nå å reise fra New York til Paris for å prøve lykken som modell, men moren nekter henne. Karin reiser likevel og har lovet moren at hun skal være på hotellrommet sitt kl.22.00 hver kveld og at de skal ringes.
Den voksne Karin sliter med angst. Hun går turer i Torshovparken og Torshovdalen med med den gamle hunden sin. Angsten går ved siden av henne. Den unge jenta fra 1983 har hjemsøkt henne i mange år og hun har flere ganger forsøkt å skrive om henne uten at hun har fått det til. Samtidig som hun forsøker å huske ting riktig, er hun også opptatt av å få tak i det glemte. Det virker som den voksne Karin sliter med å tilgi den unge jenta hun var og for hendelsene i Paris vinteren 1983.
Som vanlig skriver Linn Ullmann utrolig godt. Selv om dette er en roman, så er den veldig selvutleverende, noe som er utrolig modig. 👏👏

Jeg har ett spørsmål angående denne boken så prøver meg her og håper noen kan gi meg svar. Hvordan visste kya hvor chase var den dagen i tårnet?

En bra historie, annerledes med tanke på hovedpersonen og hennes liv og bosted. Jeg får absolutt sympati for henne, og tar meg selv i å ønske at jeg kunne trøste henne underveis. Beskrivelsene blir for poetiske og lyriske for meg, de irriterer bare. Og slutten var ikke god, løsningen på mysteriet blir for dum.
Terningkast 4.

Står “mammapolitiet” like sterkt i dag som på tredvetallet? Hvordan er det å oppdra et annerledes barn når man er livredd for skammen i det å mislykkes?

Dette er en gjengivelse av Magnhild Haalkes debutroman fra 1935 med forord av Monica Isakstuen.

Alli må kritisere, korrigere, ja til og med slå Elling i et forsøk på å fjerne det følsomme, spontane og fantasifulle som gjør Elling til et annerledes barn. Og Elling slår igjen. Til slutt ender det med katastrofe.

Vi veksler mellom Elling og Allis tanker, et godt fortellergrep som gjør at man føler sympati for de begge. Boken vekker harme mot Alli men samtidig skjønner man at det ikke er så lett når man møter de dømmende menneskene i samfunnet rundt.
Det en dyster og håpløs stemning i boken, og et poetisk og filosofisk språk med vakre miljøskildringer som gjør det lett å leve seg inn i det lille øysamfunnet.

Allis sønn. Magnhild Haalke.
Dette er nok den vondeste boka jeg har lest.
Allis skjebne er at hun som kommer fra fastlandet, gifter seg med en øyboer som reiser til sjøs, kommer hjem hvert 6. år, mens Alli da bor mer eller mindre opp på sine svigerforeldre. Selvtilliten er på bunn, tilsnakket er strengt, så her er utenforskapet til å ta og føle på. Hun føder en sønn, Elling, som har "sine sider" se om det heter når man ikke er akkurat som andre. Alli har dårlig selvtillit, dekker over, skjermer og ting går ikke helt etter boka - det blir dramatisk.
Denne boka var hennes debutroman, har solgt i bøtter og spann, i flere utgivelser i mange land.
Moderinsering/normering av språket ble senest diskutert i mandagens Klassekamp.
Jeg las vekselsvis en gammel utgave online på Nasjonalbiblioteket, og en fra 1992 på BookBites. Den gamle hadde sin sjarm, men likte nok best 92-utgaven. Nå har de vist laga enda en.
Strek bok, les den.

Fantastisk og grusom.

Synes denne tredje boka var den dårligste i serien. Har gjespa meg igjennom boka, mens tankene har vandret fra alt fra husarbeid til hva jeg skal ha til middag i morgen. Men måtte jo bare finne ut hvordan det gikk med gutten og Jens - og det fikk jeg jo svar på etter nesten å ha sovna mens jeg hørte på lydboka... Kunne jo bare bladd til de siste sidene, og ikke kjempa meg igjennom hele boka... Fra spøk til alvor: Det blir for springende fra en setting til en annen, plutselig er man i et brev, plutselig i en bar, så tilbake igjen uten noen overgang. Hvor er jeg nå? må jeg spørre meg selv mange ganger i løpet av boka? Mulig mitt dårlige inntrykk av boka til dels handler om en dårlig lydbokoppleser, som ikke tar pauser mellom ulike deler av boka, men det blir for mange ord, og for mange filosofiske betraktninger som gjør at selv slutten av boka mister sin virkning på meg, på grunn av så mange digresjoner og filosofiske betrakninger, så alt i alt er jeg glad jeg er ferdig med boka, så da blir jo inntrykket av boka sånn middels...