Bokelskere.no

Denne, og flere av Rune Christiansens romaner, er som diktene hans i lenger format. Det er ikke fortellingen som er viktig, det er observasjonene, assosiasjonene, det språklige som driver teksten fremover. Jeg for min del synes han skriver presist, poetisk og akkurat så intellektuelt som jeg vil ha det. Oppdager alltid en eller annen bok eller film når jeg leser ham - det er noe fint med en forfatter som ikke undervurderer leserne sine. Altfor mange forventer at slike bøker skal være mer enn de er: ikke alle bøker er plot og 'gripende' karakterer.

Liker den godt. Inghill Johansen møter virkelighet med ord som en meitemark møter jord med snuten, sånn tenkte jeg.

Jeg ser at mange bruker ordet 'gammelmodig' der jeg sier 'klassisk'.

Å lese denne boken er som å komme hjem. Den oppsummerer alt.

Jeg slites mellom å synes at dette er et flott litterært verk, - og/eller et litt "se- og hør"-opplegg som trekker fram "kikkeren" i meg. Nettopp fordi jeg vet at dette er selvbiografisk så leser jeg verket med en litt "ekkel" følelse; "er det nødvendig" å blottlegge seg selv og andre til de grader...

Noen ganger synes jeg Knausgård blir litt for detaljorientert, ikke bare i sine beskrivelser av seg selv, men også av tingene rundt; naturen, menneskene, hendelsene osv; det kan bli litt mye inni mellom.

Men at han er "ordkunstner"; ingen tvil om det!