Bokelskere.no

Jeg oppfatter at Saramago i sitt forfatterskap utforsker alternative muligheter, verdens tvetydigheter. Hva skjer når det vi forventer, ikke skjer. Hvis sånn eller sånn, hvordan går det da… Noen eksempler: ”Beleiringen av Lisboa” - hvis korsfarerne sa nei til å hjelpe til med frigjøringen, hva da…, ”Den andre mannen” – hvis to personer er kliss like, og ”En beretning om klarsyn” - hvis alle stemte blankt ved valget... Svenska akademien formulerer det så presist, nærmest poetisk, i forbindelse med tildelingen av nobelprisen: ”Med sine lignelser som bæres av fantasi, medfølelse og ironi, gjør han (Saramago) det stadig og på ny mulig å gripe en flyktig virkelighet”.

Er det ikke dette Saramago gjør i ”Det året Ricardo Reis døde”? Hva om døden er en glidende overgang, og ikke plutselig og definitiv. Om vi etter døden får en tid (ni måneder, like lenge som et svangerskap) der vi fortsatt kan omgås de levende. ”Ingen av oss er virkelig levende eller virkelig døde”. Forfatteren lar den døde poeten Fernando Pessoa stadig oppsøke sin venn og sitt heteronym (sin oppdiktete forfatter) Ricardo Reis. Jeg oppfatter også tittelen ”Det året …” som en henspilling på denne glidende overgangen, dette grenselandet mellom livet og døden. Ett år tok Reis’ dødsprosess – fra han kom tilbake til Portugal fra Brasil og til bokens slutt. Ett år da han og Pessoa nærmer seg hverandre seg stadig mer.

Hva boken egentlig handler om, er etter min mening uvesentlig. Her er det lag på lag, ulike perspektiver og temaer. Jeg oppfatter identitet som sentralt. "Du er ikke én, du er mange" er en påstand som stadig gjentas, i ulike varianter. ”I oss lever utallige, når jeg tenker eller føler, vet jeg ikke hvem det er som tenker eller føler…” Hvem er jeg? Hvem er Ricardo Reis? Vi vet at Fernando Pessoa brukte flere heteronymer. Ricardo Reis er én av dem. Bernardo Soares ("Uroens bok") en annen (se sitatene innledningsvis). Galatea nevner avmakt som et tema. Andre kan være Europas politiske historie (1935-36), ordenes og språkets betydning, det portugisiske folkets flegma, seksualitet, kjærlighet mellom kjønnene.

Saramago gir oss detaljerte og presise, og tilsynelatens hverdagslige observasjoner, observasjoner som rommer store spørsmål, innsikt og visdom. Hver gang jeg leser et avsnitt på nytt (for det må jeg), oppdager jeg noe nytt.

Jeg er enig i mye av det Galata skriver, men ikke i tolkningen av slutten. Saramago vil ikke konkludere med at ”mennesket er ingen”. Det strider mot alt jeg forbinder med han. Jeg vil ikke røpe min tolkning, heller ikke påstå at den er riktig. Saramago gir ikke svar, men lar oss forbli i nye spørsmål. Rystet i våre vante oppfatninger.

Jeg vil også berømme oversetteren. Å oversette Saramagos egenartete skrivestil, kan ikke være enkelt. Og så flyter språket så lekende lett! "Tung og langtekkelig" - nei, medrivende og suggererende. En befriende krevende tekst, som oversetteren skriver i sitt forord. En tekst som gir utrolig mye når du bare gir den din tid. En favorittbok og terningkast 6!

Som et apropos til at Jan Thomas har fått slippe til på TV igjen; "Til tross for at Pulkherija Aleksandrovna allerede var treogførti år gammel, hadde ansiktet hennes ennå bevart restene av fordums skjønnhet, og i tillegg kom at hun virket meget yngre enn hun var, slik det nesten alltid er tilfellet med kvinner som har bevart sinnets klarhet, mottageligheten for nye, friske inntrykk, og hjertets rene og ærlige varme helt opp i alderdommen. I prantes bemerket, er det å bevare alt dette det eneste middel til ikke å miste sin skjønnhet selv i alderdommen." Da håper jeg på et klart sinn og et rent hjerte uten Jan Thomas i resten av min alderdom!