Bokelskere.no

En underholdende og lettfattelig gjennomgang av norsk litteraturhistorie. Her går vi raskt gjennom hulemalerier, helleristninger, runer og skriftruller og boktrykkerkunsten og videre gjennom alskens fortellerkunster som folkeviser, folkeeventyr, sagn, teater, dikt, noveller og romaner. De viktigste forfatterne blir snakket om, som Petter Dass, Ludvig Holberg, de fire store (Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie og Alexander Kielland), Amalie Skram, Camilla Collett, Knut Hamsun, Johan Sebastian Welhaven, Ivar Aasen, Jon Fosse, Dag Solstad, André Bjerke osv..

Jeg lyttet til lydboken, og den var innlest av forfatteren selv. Det likte jeg. Knut Nærum har meget god diksjon og humoristisk brodd i tonefallet sitt. Det er en fordel når han får meg til å le (og det gjorde jeg ofte), men det er en ulempe når jeg vil ta til meg seriøs kunnskap. Det var jo av og til litt vanskelig å skille mellom vitser og fakta, for tonefallet hans avslører egentlig ikke forskjellen der det trengs, så her man må man være på vakt. Dessuten tror jeg noen av vitsene blir mer morsomme når man faktisk har bedre kjennskap til både den historiske konteksten så vel som den biografiske eller verkspesifikke. Hvis boken er rettet mot nybegynnere, kunne han ha spart seg for disse. Hvis boken er rettet mot de som kan mye fra før av, da er det nok kjempebra, men hvorfor vil man da lese denne boken?

Siden Nærum bare går fort og gæli gjennom alle forfattere og deres verk, blir det strengt talt ikke en ordentlig gjennomgang, men mer en humoristisk oppramsing av det viktigste som er verdt å merke seg i norsk litteraturhistorie. Hvis man aldri har studert norsk litteratur før, kan dette være et flott sted å starte, altså. Da kan man bare undersøke grundigere de forfatterne man blir mest nysgjerrige på i etterkant. Det er synd at man faktisk må det, men flott at man blir introdusert for dem.

Tenkte egentlig å gi Nærum terningkast tre for dette her, men han får en ekstra prikk på terningen siden han var så flink til å lese.

Ja da, jeg har sterke meninger og står på mitt. Sånn er det med den saken.

Alle bøker trenger ikke være gåtefulle og kranglete, vi trenger også de som har tydelige ambisjoner om å gjøre livet ditt bedre. Denne er slik. Eleanor Oliphant har det helt fint (2017) av Gail Honeyman handler om at det finnes en vei ut av det mørkeste mørket. Hovedpersonen har mye tung bagasje, men tilfeldigheter og egeninnsats får livet til å snu.

Boka er litt for lang, og Eleanors blanding av skarpe observasjoner og total naivitet treffer ikke alltid planken. Men en fin sommerbok som jeg leste fort og med stor glede.

Sommeren er tid for tilfeldig lesning, og denne fant jeg gratis på Johannas kafé (?) på Atlanterhavsveien. Tusen takk!

Vesaas og Fuglane.
Du oppgir ikke hvilken Vesaas-roman du leste i skolen, men kan gjette på at det var «Det store spelet» som forelå i skoleutgave i min egen skoletid. Én sak var at denne versjonen var mildt sensurert for erotiske innslag, men som bygutt var det tungt å lese enda en bok om livet på landsbygda i tillegg til Hamsuns «Markens grøde.» Det var den psykologiske tilnærmingen i Is-slottet som vekket interessen min for Vesaas. Da hadde jeg i mellomtiden vært så heldig å få hilst på forfatteren på en fest i Studentmållaget i Oslo.

Jeg må innrømme at jeg har hatt et anstrengt forhold til Vesaas siden jeg leste ham i skolesammenheng, for det som begynner å bli flere tiår siden. Jeg håpet at denne felleslesningen skulle bidra til å endre mine fordommer og la meg rive med. Det skjedde ikke. Beskrivelsene av de mellommenneskelige relasjonene er vare og fine, som leser får man en godhet for Mattis - men for meg kanskje i enda større grad Hege. Hege som strikker og strikker for å holde liv i dem, som har latt livet gå forbi og blitt grå i sin uselviske kjærlighet og omsorg for broren. Hun fortjener møtet med den romantiske kjærligheten, men fordi det blir sett gjennom det redde og sjalu blikket til Mattis blir det ikke hovedfortellingen. Men for meg blir naturbeskrivelsene og fuglene transportetapper som jeg ikke klarer å la meg engasjere av. Og Mattis - på den ene siden er det fint med en romanfigur med et annerledes blikk, men på den andre siden er han litt irriterende naiv...

Fuglane.
Romanen er først og fremst et inngående portrett av Mattis i noen korte sommermåneder. Omtalen av konteksten er skåret ned til beinet, tilpasset hovedpersonens egen opplevelse av verden omkring seg. Likevel får vi vite noe om sosiale og økonomiske forhold. Søsteren Hege strikker plagg for salg, men inntektene fra det intense håndarbeidet gir bare en beskjeden sum i alt. De trange forholdene er iallfall én grunn til at hun stadig ber Mattis finne seg en jobb. Det hjelper godt på økonomien at tømmerhoggeren Jørgen blir en del av husholdningen.

Arbeidslivet i bygda synes ellers å bestå av en handelsmann og en rekke selvstendige småbønder som hyrer inn løsarbeidere ved behov. I bygda hersker hva moderne økonomer kaller en «gig economy» der hver enkelt - utenom bøndene - selv må finne seg tilfeldig lønnsarbeid.

Den moderne tid viser seg ellers ved forekomsten av biler og motorbåter - riktignok bare i det fjerne og uten tegn på at verken Mattis eller Hege noensinne har reist med dem.

Fuglane (s. 23).
I min utgave fra «Skrifter i samling» utgitt av Samlaget 1988, heter det i forlagsomtalen at «Fuglane er nok meisterverket til Vesaas. Ingen annan person i diktinga hans er så omslutta av forfattarens omsorg og kjærleik som Mattis tust, og det er heller ingen av sine oppdikta personar Vesaas skjønar betre.» En god start med andre ord.

Oi, oi, en ny språkperle i slutten av kapittel 21 der jentene på holmen
«sprisla med stortærne uti vatnet».

(Autokorreksjon endrer ordet i ett kjør, jeg håper den får bli stående i fred til slutt. Noen burde lære den nynorsk og dialekt ord)
Å sprisle med tærne uti vatnet!
Jeg ser sprikende tær og solglitter i vannsprut og vanndråper.
Essensen av sommer

(Jeg googlet «sprisle» for en nøyaktig forståelse, og Det norske akademis ordbok sier det betyr « sprelle»)

Fin bok. Bare gode mennesker med gode intensjoner. Liker Mattis sine funderinger over naturen og livet. Tror Vesaas selv har sittet mye på en stein, som passer til det, og latt tankene få fritt spillerom.

Det har du rett i! To-eine er rene poesien.

Ferdaminne frå sommaren 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning.

Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

Haldis Moren Vesaas

Fra Livshus 1995

Det er endel ord/ uttrykk som har falt ut av daglig bruk, og som jeg skulle ønske kom til bake.
Helt i begynnelsen av boka får vi vite om Mattis og søsteren Hege at de bor to-eine. Jeg elsker det. Så presist. Bruker man uttrykket på nynorsk fortsatt? Finnes noe tilsvarende på bokmål? To-somhet?

Her er de nominerte til Bibliotekets litteraturpris ☺️https://www.biblioteketslitteraturpris.no

Og vinneren ble Frode Gryttens -Den dagen Nils Vik døde - vel fortjent!

Av og til observerer jeg at avdøde bokelskere har evig liv her inne. De får fortsatt kommentarer på innlegg som de har skrevet som aktive medlemmer.
Dessverre finnes det ikke noe system som fanger opp avdøde medlemmer - utenom hos det offentlige.
Siden jeg ikke har noe ønske om evig liv på nettet (ikke bare hos bokelskere.no) - har jeg skrevet ned mine medlemskap, brukernavn og passord til ulike kontoer. Disse skal mine nærmeste slette etter min død, om jeg ikke selv har valgt å slette medlemskapet tidligere.
Jeg er muligens en kontrollfreak - men hvorfor ikke? :)

Verdensfred i stuekroken.

Jeg satt ved lampen med en bok inatt,
og ved min side malte det en katt.

En mesters bok, et gyllent lampeskinn,
og jeg var kattens venn, som den var min.

Det grodde stillhet i en stuekrok
rundt meg, en katt, en lampe og en bok.

vi var en verdensfred av fire ting
som natten kjærlig svøpte seg omkring.

Og det var intet ondt som kunne skje
en katt, en bok, en lampe og André.

André Bjerke

Jeg kan ikke se at der er noen norsk oversettelse.

Den ble oversatt til dansk i 1989 "Opgøret " også tidligere utgitt i 3 bind under tittelen: Slutspil.

På svensk "Pestens tid" i 1995.

Send en email til "admin@bokelskere.no" og forklar problemet og admin (André Nesse ) av Bokelskere vil rette opp feilen. For lenge siden kunne brukere av nettstedet gjøre det selv.

Jeg fortsetter med mitt langtidsprosjekt, nemlig å lese alle bøkene jeg har stående i hylla. Det er fortsatt over 250 igjen, men det var over 500 da jeg begynte, så det går da fremover.

Nå har jeg endt opp med Døden på asylet av Quentin Patrick (en slags blanding av Agatha Christie og John Dickson Carr, som ikke har tålt tidens tann) og Din stund på jorden av Vilhelm Moberg. Moberg skrev utrolig godt. Jeg ga denne boker terningkast 4 som 18-åring, nå heller jeg mer mot en 6'er.

På øret har jeg Når havet stilner av Jørn Lier Horst, en helt grei krim som gir meg bilder og minner fra lange sommerferier i Vestfolds skjærgård.

I dag gikk vi inn i en av verdens aller største bokhandlere – ute å vite det! Mannen min skulle bare kjøpe et kart. Inngangspartiet var så smalt og uunnselig at vi passerte det, men fant tilbake da nettet hjalp oss med adressen. Inne åpnet et eldorado seg. Omkring hundre og syv tusen bøker i fire etasjer, i en labyrint av ganger og saler. Alle med forsiden ut slik at vi straks så hvilken bok det var. Reol på reol. Når vi trodde det måtte være slutt, åpnet et nytt rom seg. Alle mulige slags temaer og sjangre. Og det er ikke rart, for denne bokhandelen rommer samtlige titler utgitt i Portugal. Mens bøker i Norge er ferskvare og havner på salg eller makuleres etter tre–fire år, bestiller denne bokhandelen straks nye når siste eksemplar av en tittel blir solgt, så lenge forlaget har den på lager.

«Fundacao Livraria Esperanca» ligger i Rua Feirreiros 156 i Funchal, Madeira. Bokhandelen ble etablert i 1886 og har bare vokst og vokst. Da jeg for moro spurte etter de minste barnebarnas yndlingsbok, «Askepott» («Cinderella») tok den blide ansatte bare et raskt blikk på skjermen sin, og fant nøyaktig hvor den sto. Det overveldende «virvaret» var meget velorganisert. Men siden ingen av oss leser portugisisk og avdelingen for «utenlandsk litteratur» var svært begrenset, ble
det med to kart.

PS.: Jeg får dessverre ikke til å legge inn bilder.

Om forholdet mellom en dement far og sønnen, om sønnens oppvekst og hvordan forholdet dem i mellom har preget hele livet hans. Og hvordan han opplever det at faren glir mer og mer bort i demenståke. Sårt og vondt, men fint tegnet og skrevet.