Bøkene av Jussi Adler-Olsen om avdeling Q har igjen fått et oppsving med Marco-effekten etter mitt syn. Spennende, interessant og morsom (Assads kamel-ordtak) er stikkord jeg vil bruke her. Dette er 5. boken i serien, og hovedpersonene fremstår mer komplette og interessante samtidig som en gjerne vil møte dem igjen. Handlingen flyter lett og ledig og har et fint driv, så denne vil jeg absolutt anbefale.
Til å være så stor, var hun utrolig flink til å smile. Som regel blir man stadig dårligere til å smile etter at man har fylt fire eller fem år. Men hun så ut som om hun smilte for første gang.
Se på våre såkalte kulturelle institusjoner. En foredragsholder som lirer av seg et oppkok av ingenting, som ikke betyr noe for ham og alle de som hører på ham uten noe glimt av interesse, men sitter der for å kunne fortelle sine venner at de har hørt et foredrag av en mann med et berømt navn. De er alle sammen snyltere.
Boken er for meg bra, og som noen sier lengre oppe: Kommer an på hvordan du angriper den. Er noe hypet, har man enten stor tro, eller negativ og tenker at den ikke kan være bra. Den er nok lettere å lese/forstå for dem som er religiøs, fordi den taler mye i bilder og minner meg om bibelfortellinger. Vakker bok, med mange vakre sitater og historier om å følge drømmer og ikke gi opp.