Jeg forsto at ja, kanskje var jeg en maur i en maurtue, en gulvplanke i parketten, jeg skulle ikke legge igjen kraftige spor i verdens historie, men jeg kunne legge igjen spor i menneskers hjerte, akkurat som de hadde lagt igjen spor i hjertet mitt. Jeg så opp fra maurtuen og sa til meg selv: "Man skal aldri undervurdere små menneskeliv. Fordi det ikke finnes små menneskeliv."
Med denne boken vil jeg at ditt liv skal forandres.
Jeg vil at du etter å ha lest denne boken skal løfte blikket og se verden annerledes. Jeg vil at du skal se perspektiver, ikke detaljer. Jeg vil at du skal se solnedgangen i horisonten og ikke skjermen på datamaskinen din. Jeg vil at du skal tenke på hva som er viktig, tenke på hva du har, før du tenker på hva du mangler. Jeg vil at du skal kjenne livet ditt så sterkt – at du blir svimmel av det. Av det livet du har. Og hvor takknemlig du bør være for at du er heldig. Jeg vil at du skal kjenne på følelsene i hjertet ditt, jeg vil at du skal være ærlig med deg selv.
Jeg vil så gjerne at du ser.
Dette er ikke lettlest litteratur. Et tungt og viktig emne. Viktig litteratur for oss som aldri kommer til å måtte søke asyl noe sted, og en påminnelse om hvor heldige vi er som får bo og leve der vi selv ønsker, i fullstendig trygghet.
Jeg tror også det er viktig å velge en ungjente fra Nigeria som hovedperson.
Jeg håper Little Bee blir pensum i ungdomsskolen/vgs.