Bokelskere.no

At Knausgårds fortellertalent er av de sjeldne, er det ingen tvil om, han er unik i norsk samtid. Men det er momenter med denne boken, og de neste fem i prosjektet, som jeg rett og slett bare ikke liker, selv om prosjektet, og romanene hver for seg, kommer til å stå igjen som noen av de viktigste bøkene fra vår tid..
Selve romanen er typisk for sjangeren (Rydberg, Noren, Larsson), hva skal man kalle den, en litt diffus sammenblanding av egne opplevelser, sanne eller usanne, satt i sammenheng med utlevering av navngitte, ofte offentlige personer (er historiene om disse personene sanne, usanne?) og miljøbeskrivelser. Selve jeg figuren her føles ofte, for meg altså, tilgjort svak og "liksom-ynkelig", tilgjort pompøs og selvhøytidelig. Her er mitt viktigste ankepunkt; det virker så utrolig viktig for forfatteren å "kontrollere" hva andre skal synes om han (eller jeg figuren) at det står i veien for det jeg i utgangspunktet trodde var romanene (og prosjektets) hensikt, en dønn ærlig og hensynsløs berettelse om jeg-figuren, forfatterens, kamp.
Videre finner jeg de stadige utleveringene av andre, navngitte personer, plagsom, ubehagelig, og jeg tar meg i å lure på om det er et ønske om å vinne over se og hør leserne som trigger disse små sidehistoriene, de har sjelden voldsom relevans for fremdrift eller hovedfortellingen.
Da jeg leste den for første gang, for ca tre år siden, husker jeg at jeg fant den litt monoton og repetitiv, særlig den måten han alltid tar små avstikkere fra hovedfortellingen for så å ende tilbake på utgangspunktet, og jeg husker det føltes som om dette var bokens største svakhet. Da jeg hørte den igjen nå i påsken, ypperlig innlest av Anders Ribu, blir dette elementet nesten borte, kamuflert, og mange av de pompøse og selvhøytidelige betraktningene blir komiske, noe som gjorde at boken vokste på meg.
Jeg trekker likevel boken noe hardt i karakter fordi jeg føler den har fått i overkant mye hyllest, den er god, og den anbefales, men...

Ikke noe stor litteratur dette her, men mangfoldig og koselig

Langnovellen, Carl Lange, er god. Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten; ti i tallet, er strålende. Hos meg utløste de ofte sprudlende latter:

"Vi hadde all trafikken mellom oss, og verken han eller jeg våget å krysse gaten, det ville da også vært dumt å miste livet av glede når jeg hadde holdt ut så lenge uten."(S. 51)

Stor humor har alltid stor dybde.

Det var så fantastisk å lese disse to novellene, mitt første møte med Askildsen, at jeg med ett kjente den store leseopplevelsen fra da jeg var ganske ung og ikke kunne få nok av bøker! Jeg lo, jeg funderte, jeg nøt språket,jeg ville ha mer da jeg var ferdig.

Dan Browns ferske roman er som vanlig en underholdende blanding av krim, konspirasjonsteori og turistguide.

Denne gangen er det som overbefolkning som er den store trusselen, og bokens sentrale bad guy er blant de smarteste Brown har skapt i løpet av sine seks romaner. I tillegg får vi et innblikk i noen av de mange problemstillingene knyttet til avansert genetikk. Som vanlig tar Brown altså opp blytunge tema som han koker ned til et relativt forståelige nivå. Som vanlig får vi servert en lang rekke koder og gåter som vår alles kjære professor Langdon må løse. Som vanlig får han god hjelp til å løse disse gåtene fra en vakker og svært intelligent kvinne. Som vanlig aner man ikke hvem man skal stole på av romanens karakterer. Som vanlig får vi servert en hel del saftige konspirasjonsteorier, og man kan selvsagt vært fristet til å tro at Brown selv begynner å få en viss ironisk distanse til dette – særlig når han utrolig nok finner en anledning til å nevne Roswell-mysteriet.

Romanen er - som ventet - spennende, morsom og som vanlig en smule heseblesende. Det er imidlertid ikke så stressende som i enkelte av de tidligere bøkene hans, og det er langt friskere takter over "Inferno" enn over den skuffende bleke "The lost symbol" som kom for fire år siden. Og dersom man legger godviljen til så greier faktisk Brown å si noe viktig om vektingen mellom det hjernen sier og det hjertet forteller oss. Eller som Dante selv formulerte det:

«The darkest places in hell are reserved for those who maintain their neutrality in times of moral crisis.»

Har blogget utfyllende om boka på berekvam.com

Verste samling av banaliteter jeg noen gang har lest.

Lucie er en livsglad kvinne - en dansepike på Tivoli. Ikke en slik kvinne herrer fra penere sosiale lag egentlig kunne tenke seg å gifte seg med ...

Advokat Theodor Gerner er imidlertid stormende forelsket i vakre Lucie, og selv om han egentlig skjønner at det vil kunne medføre mer sorg enn glede å gifte seg med sin elskerinne, gjør han det. Rett etter at de er gift, går han i gang med å ville forandre henne, egentlig i beste mening for å få Lucie til å passe inn i sin snobbete omgangskrets.

Lucie går sakte men sikkert til grunne. Alt som er henne blir plukket av henne. Og kanskje er det ikke ektemannen som er verst, men faktisk kvinnene i miljøet rundt ektemannen. "Tivoli-frua" kaller de henne, misunnelige som de er på hennes vakre ytre. Og da Lucie heller ikke får noen støtte fra ektemannen, ender historien på typisk Amalie Skramsk vis; med en tragedie.

Mens jeg leste den boka, ble jeg eitrende forbannet over dobbeltmoralen som gjaldt for kvinner "med en fortid" for over 100 år siden - en regel som absolutt ikke gjaldt for menn. Heldigvis har verden gått fremover siden den gang, men dessverre ikke for alle kvinner i vårt samfunn ...