Bokelskere.no

Dette er en gripende, veldokumentert og innsiktsfull bok som både opplyser og rører. Den tar leseren med inn i en av de mest dramatiske og kontroversielle hendelsene i nyere norsk historie: attentatet mot William Nygaard, daværende direktør for Aschehoug forlag, etter hans modige beslutning om å utgi Salman Rushdies Sataniske vers.

I 1989 kunngjorde ayatolla Khomeini en dødsdom over forfatteren og de som hadde medvirket til å gi ut boka.
I 1991 ble oversetterne i Italia og Japan knivstukket. Den japanske døde, den italienske overlevde.
I 1993 ble William Nygaard rammet av tre skudd.
I 2022 ble Salman Rushdie knivstukket på scenen i USA.

Boka kombinerer grundig journalistisk arbeid med fortellerglede og nysgjerrighet. Isungset nøster opp komplekse tråder i et politisk og kulturelt minefelt, og gir en skarp analyse av hva ytringsfrihet betyr i praksis – både for enkeltpersoner og samfunnet som helhet. Han løfter frem både kjente og ukjente aspekter ved Rushdie-affæren og viser hvordan denne saken fortsatt har relevans i vår tid.
Med imponerende research, sterke intervjuer og skarpe observasjoner gir Isungset ny innsikt i etterforskningen av attentatet, som lenge har vært omgitt av uvisshet og spekulasjoner. Dette er ikke bare en bok for dem som er interessert i politikk, litteratur og historie, men også for alle som verdsetter sannhet og rettferdighet. Og ikke minst det kritikkverdige og feige arbeidet til både politikere og politi.

Likte den oppdiktede versjonen best, selv om det var mye interessant ved den sanne historien om forfatterens foreldre også. Spesielt proviantproblematikken; Afrika vs England, og moren som aldri sluttet å bry seg med ting som ikke vedkom henne.

Gode skildringer av personer, omgivelser og objekter. Noe følelsesløst ved forfatterens beskrivelse av hennes eget liv, men Lessing er vel ikke kjent for å romantisere personlige hendelser.
Lettlest og god of interessant underholdning.

Sivilisasjon eller barbari?

Biblioteket presenterer av og til boknyheter hvor de forteller om de nye bøkene de har lest og vil anbefale videre. For et par uker siden framsnakket de blant annet tegneserieversjonen av William Goldings Fluenes herre, og jeg var så heldig at boka var ledig for utlån.

Originalen er en av de klassikerne som jeg innbilte meg at jeg både hadde lest og hadde i bokhylla, men der hadde nok hukommelsen lurt meg på begge punkter.

Siden bibliotekaren hadde lest både tegneserien og romanen parallelt og kunne gå god for at tegneserien var tro mot Goldings historie, valgte jeg adapsjonen som en første inngang.
Bak i boka står det dette om forfatteren:

Aimée de Jongh (født 1988) er en Eisner-nominert grafisk
roman-forfatter. Hun er kjent for tegninger fulle av sjel, og gripende
historier, som ofte handler om menneskelige relasjoner i det moderne
samfunnet.

Det stemmer at tegningene er gode, og de gir virkelig liv til historien om hvordan det kan gå når man skal prøve å bygge et samfunn. Dette er en historie som er evig aktuell. Senest i dag fikk jeg assosiasjoner til den ved å høre på nyhetene om det forestående presidentvalget i USA.

Tegneserien ga meg lyst til å lese originalen med det første, siden det formatet, naturlig nok, gir mer fordypning. Jeg fant originalen på en bruktbutikk i dag - flaks!

Jeg har samme erfaring som deg, når det gjelder «importer bøker» - det virker ikke!
Den har gjort det tidligere, så jeg mistenker menneskelig svikt :)
Før man går i gang med å legge til bøker selv bør en søke etter dem, på alle tenkelige måter. Jeg har opplevd og ikke finne boken ved søk på forfatter, men så dukker den likevel opp i et ISBN eller tittelsøk senere.
Skal man gå i gang med å legge til bøker selv, kan jeg ikke presisere sterkt nok hvor viktig det er å være nøyaktig. Store bokstaver, kommafeil, skrivefeil eller andre mangler kan ikke endres i etterkant. En svakhet i systemet. Dette kan resultere i mange «tulle-eksemplarer» av bøker man eventuelt må bla seg igjennom, som kjent «Jo flere kokker, dess mere søl».

Forøvrig - god helg til alle bokelskere!

I det som raskt kunne vert del av bokserien "norske albumklassikere" forteller Don Martin og Shakar historien rundt albumet "En gang Romsåsgutt, alltid Romsåsgutt".

Eller, det er ikke helt rett, for albumet handler om å vokse opp på Oslo øst med det som følger med av sosiale fordeler og ulemper. Men kanskje mest det å leve med de fordommer en møter med de postnumrene som adresse. De historiene tar denne boka for seg óg, så det blir ikke rett å begrense det til en bok om musikk.

Boka er god på å ta opp sosial ulikhet, og det er litt skremmende hvordan boka som er ny, beskriver en virkelighet som er mer enn ti år gammel, men likevell nyhetsfersk. Fattigdommen er ikke borte selv om noen fra FRP tar med seg journalister dit en gang hvert fjerde år.

"Ran av barn gir barneran" sier Don Martin for å illustrere hvordan det å tømme bydelene for ressurser formørker fremtidshåpet for barn og unge på Oslos østkant. Nå har nyhetene slutta å dekke matkøene i Oslo, tvilsomt at det skyldes at de er borte.

Det som en trodde var en bok om Urban, vistnok en musikksjanger, er like mye en politisk bok. Jeg tar seks av ti turer med heisen på Romåssenteret for denne boka med noe uforløst potensiale.

Jeg leste Dødens spill av samme forfatter for en tid tilbake, som var en fantasytrilogi for ungdom. Det er en sjanger jeg ikke leser særlig ofte, og derfor var det overraskende at jeg likte den så godt. Trilogien hadde noen forfriskende elementer, og bøkene heter: Dødens spill, Den sorte bruden og Mørkets tjener.

En sykepleier med hemmelig fortid
Du kan kalle meg Jan er en psykologisk thriller for voksne. Den handler om Ida som er psykiatrisk sykepleier. Hun jobber med ungdom som sliter psykisk. Man blir kjent med at Ida har en hemmelighet. Hun forsvant som barn, og kom tilbake to år senere. Etter det har hun og moren levd et hemmelig liv ved å bytte navn og alt mulig. Det på grunn av at mannen som tok Ida, ikke skal finne henne igjen. Men når en tidligere pasient forsvinner, frykter Ida det verste. Hun mistenker at det kan være samme mann som står bak.

Trenger noe annet
Det er flott at psykiske lidelser blir tatt opp i både bøker og film, men i det siste har det vært svært mye av det, at jeg tror jeg trenger en liten pause fra det temaet. Jeg føler jeg trenger noe annet. Det er en av grunnene til at jeg ikke likte boka noe særlig. Jeg er heller ingen fan når en bok er skrevet som en slags feberaktig drøm, eller at man får følelsen av å sitte fast i hodet til hovedpersonen.

Boka hadde mange interessante aspekter, men syntes dessverre at Ida ble noe irriterende i lengden. Jeg var heller ikke helt engasjert i handlingen. Men jeg kommer selvfølgelig til å lese mer av denne forfatteren, fordi skrivestilen hennes er veldig tøff og annerledes.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Et overflødighetshorn av en bok. Nydelig språk, beskrivelser, interessant personagalleri, historisk bakteppe, intriger, overraskelser, sorg, sinne. Gjør deg selv en tjeneste: les den! Gjerne på originalspråket hvis du kan.

Det meste er omtalt her på siden fra før. Etter mitt syn blir det ikke mye bedre enn dette, det er verdensklasse her.
Hvis man absolutt må ha noe å sette fingen på er kanskje hovedpersonen i overkant klok og moden for alderen på 23 år, i hvert fall sett opp mot dagens unge, tenker jeg.
Men glimrende fortelling!

Dette sies å være en av verdens beste noveller. Jeg finner den fornøyelig og med en del dybde og menneskelige egenskaper innbakt. Om den skal rangeres blant verdens beste er jeg vel usikker på.
Jon Fosses nynorsk oversettelse er gammeldags og opplevdes noe tung å lese. Men det er kanskje bevisst ettersom handlingen også er fra "gamle dager".

En nydelig bok om det å vokse opp i Norge, være norsk, være odelsgutt, være lik, men allikevel så annerledes. Boka ga meg mye, både fordi det er forfatterens egen historie han skriver om, og fordi det er en historie om adopsjon og kjærlighet på ondt…og godt.

En grundig diskusjon om problemer med oversettelser fra russisk til norsk finner du i Alf Glads artikkel i Norsk oversetterleksikon.

Se også omtalen min av Tsjekhovs novellesamling utgitt av Samlerens bokklubb i 1972.

Nyere oversettelser er gjerne mer lojale overfor originalteksten. Én måte å sjekke dette på er å telle antall sider. Eldre oversettelser fra russisk kan dessuten vært utført på grunnlag av utgaver på tysk eller andre språk.

Jeg har lest en god del krimbøker av skandinaviske forfattere oppgjennom årene, men ikke mange fra Danmark, bare noen få. Jeg er nok mer kjent med filmene enn bøkene deres. De er fordømt gode til å lage filmer. Det skal de ha.

En sak som vekker mange farer
Økseskipet er den første boka i Nina Portland serien. I denne boka er det om hennes første sak som hun ikke helt klarer å gi slipp på. Saken var om et skip hvor alle om bord ble drept. De ble drept med en øks og kastet i vannet. En mistenkt i saken slapp unna fordi bevisene ikke hadde nok grunnlag. Nina bestemmer seg for å operere litt på egen hånd, og spore opp denne mystiske mannen. Det hun ikke vet, er at det setter henne i en stor fare. Hun har ikke bare seg selv å tenke på, men også sønnen Jonas. Livet som kriminalassistent er ikke bare, bare. Er hun villig til å risikere sitt eget liv for denne saken?

Dette var ganske tørt til krim å være. Det er jo en kjent sak at krimromaner kan for så vidt være tørre, men det hjalp heller ikke at forfatteren la på med mye historie. Jeg liker historie og er interessert i det, men jeg ttrenger det ikke i krimbøker. Nina var også en person som var vanskelig å ta på alvor, siden hun oppførte seg som MacGyver. Det vil si, det var ikke spesielt realistisk. Handlingen var også veldig uinteressant og det var ikke mange karakterer å like. Derfor ble dette svært kjedelig i lengden. Dette er første bok i Nna Portland serien, og min siste. Det frister dermed ikke å lese videre.

For mye historie
Sier det ikke for å være krass, men det var bare ikke helt min type krim. Det var altfor mye latterlig spionasje, europisk historie og lokal historie. Skjønner jo at det hadde en hensikt med handlingen, men det ble litt tekstbokaktig, og det gjorde at man falt litt ut av selve plottet. Nina var heller ikke særlig interessant å lese om. Hun hadde ikke personlighet eller drivkraft som var fengende å lese om. Det ble altfor mye overdrivelse i det meste hun gjorde. Personlig foretrekker jeg krim som er nøktern eller krim som har litt horror elementer. Økseskipet ble dessverre for langdrygt og tørt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

På grunn av en krevende flytteprosess har jeg ikke hatt tid eller overskudd til å foreslå noen bok denne gangen. Jeg håper, Torill, at du leder lesesirkelen videre, gjerne med slike innspill som du la opp til ved lesningen av Olive Kitteridge.

En god beskrivelse av boka, takk for den.
Jeg hadde ikke hørt om alvorligheten i disse hendelsene, det er så mye mer informasjon om overgrep som skjer i «vår» del av verden. Jeg tok opp boka, siden forfatteren i år fikk Nobelprisen i litteratur. En stille, god og jordnær beskrivelse av et forferdelig overgrep.

På overflata er dette historia om Sonia som kjem til
Haifa og Vestbredden og blir med i ei oppsetting av Hamlet. Så er det sjølvsagt òg ei historie om Palestina og palestinerne og undertrykking og rasisme. Og så er det alle gjenferd som vi alle har i liva våre, og korleis dei verkar på oss.
Boka er ikkje veldig lettlest, men eg er samd med meldaren i The
Guardian i at det er verdt det å bygge historia på den måten ho gjer.

Verkeleg ei glimrande bok, tilrår denne på det varmaste. Las den på engelsk, men den har fått gode meldingar på den norske omsetjinga, så trur nok historia står seg.

En sterk og gripende historie som beskriver en barndoms- og ungdomstid som ingen i Norge burde oppleve. Godt formidlet og skrevet, en viktig bok.

Nobelprisvinnere - lest

Proust — noen lesetips etter lesing av Swanns kjærleik 2024.

For meg var historien om Swann og Odette et fint gjensyn, men romanen omfatter en god del mer som er verdt å utforske. Det er derfor ikke så rart at Prousts bindsterke På sporet av den tapte tid i seg selv har ført til en hel rekke analyser, kommentarer, håndbøker, tegneserier og selvfølgelig film.

Her et utvalg bøker som jeg selv har hatt glede og nytte av til å gjenoppfriske og utdype gode leseminner fra På sporet av den tapte tid.

• A guide to Proust av Terence Kilmartin, London 1983. Smart, liten håndbok om karakterene, historiske personer, stedene og temaene i På sporet.
• Att läsa Proust av Olof Lagerkrantz, Borås 1982. Lettlest og underholdende om sentrale temaer hos Proust.
• Begærets by av Bjørn Bredal, København 1998. Byen er Venezia, som spiller en stor rolle som det ideelle reisemålet i På sporet.
• Le Paris literaire et intime de Marcel Proust av Henry Raczymow, Paris 1997. Bildebok om gater, parker, interiører, personligheter m.m. i tidsrommet 1870-1914.
• Om Proust av Samuel Becket, Oslo 1988. Hvordan skiller Prousts litterære prosjekt seg fra realismens krav?
• Marcel Proust av Henrik Langeland, Oslo 2001. Norsk innføring i Prousts livsverk.
• På sporet av Marcel Proust av Ragnhild Reinton, Oslo 1993. En akademisk litterær analyse.
• Kunsten eller livet? hva Marcel Proust kan lære oss om tvetydigheten i alt som er av Karin Gundersen, Oslo 2013. Lett tilgjengelig bok om Prousts bruk av bilder (metaforer).
• How Proust can change your life av Alain de Botton, London 1997. Et vittig, egentlig umulig, men likevel informativt alternativ til litterære analyser.
• In Search of Lost Time: Swann’s Way, a Graphic Novel, tegnet av Stéphane Heuet, New York 2015. Hele første del med «Swanns kjærleik» som tegneserie på 225 sider. Nydelig hefte i duse farger.

Hva er nå dette? En slags Film Noir krimbok som også serverer store mengder komikk. Fra Florida og det jeg vil kalle Redneck-sørstats-miljø. Blir bare en treer på min terning, men i og for seg kan jeg løfte boka opp på en litt dårlig firer.

Farlig fiske er underholdende nok, boka er lettlest og du holder noenlunde lett følge selv om persongalleriet er stort og, for å si det mildt, svært fargerikt. Sprø ting skjer. Mye er veldig burlesk/ overdrevet. Det hele blir litt sånn gammeldags Vaudeville-buskis-moro.

Vel… utrolig nok fungerer denne «fiskesuppa» på et merkelig vis. Hiaasen er en dyktig og erfaren forteller (denne boka er fra tidlig i forfatterskapet). Carl Hiaasen har absolutt talent, og det hele er helt brukbar tidtrøyte hvis du f eks koser deg en ettermiddag under parasollen på en strand i Syden.

Handlingen foregår en gang på 80-90-tallet, følgelig er boka kjemisk fri for internett, datamaskiner og, ikke minst mobiltelefoner. Bare det burde gjøre handlingen og miljøet eksotisk og artig nok for dagens lesere. Hehe, jeg setter i hvert fall pris på gjensyn med en nær, men samtidig, akk så fjern fortid.