Bokelskere.no

Hatet er en etsende gift: Det fortærer innvollene dine, okkuperer tankene og besetter deg som en djinn.

Du vet, det ligger drøssevis av fraflyttede gårdsbruk rundt omkring. Steder folk bare har forsvunnet fra. Det fine er at nå kan andre bruke de samme stedene å forsvinne til.

I brystet ligger hjertet og holder rundt livene våre, på størrelse med en knyttetneve, en rød boksehanske i livslang kamp mot døden.

Vi har alle sammen så mange feil at vi burde bære over med andres, men det er vel kanskje umulig?

Livet er en bølgedal, og ingen klarer å holde seg på midten. Man er ikke engang nødt til bare å skylde på seg selv. Ulykken som rammer oss, har ikke bestemt det på forhånd. Den slår ned som lynet, uten å dvele ved sorgene den har forårsaket og er helt uvitende om dem. Hvis du vil gråte, så gråt; hvis du vil håpe, så be, men for all del, let ikke etter en syndebukk hvor du ikke finner mening i smerten.

Landsbyen var ikke rare greiene. Det var et gudsforlatt sted, trist som bare det, med usle hus av leire som hadde fått sprekker av vekten av elendighet, med hjelpeløse smug som ikke visste hvor de skulle gjøre av seg for å skjule hvor stygge de var. Noen radmagre trær ble spist opp av geitene, de sto der og led som galger. Ved foten av dem satt noen tafatte, ørkesløse menn. De lignet avdankede fugleskremsler etterlatt der i påvente av at virvelvinden skulle spre dem utover omegnen.

Visste du at hjertet til blåhvalen er like stor som en bil?

Tingene vi omgir oss med. Noe av oss trekker inn i dem, blir værende. Og jeg tenker på alle tekstene og bildene vi legger igjen uten å tenke at det er det vi gjør, det slår meg at de minner om biologiske spor, etterlatt genmateriale som puslet sammen kan fortelle hvem vi er eller var; molekyliære avtrykk som lyser i mørket, digitale omriss av oss.

Da de kom inn igjen, hadde et av de andre bandene allerede gått på scenen. Aurora lyttet til musikken og tenkte at det hørtes ut som om de forsøkte å jage hverandre opp en bratt trapp.

Selv om det går til helvete, og alt er mørkt, så fortsetter livet. Livet er alltid grådig på mer liv. Hvis ikke menneskene hadde vært overmodige optimister, så hadde det gått under for lenge siden.

avbrutt av LYDEN AV SKARPE SKUDD

..innlederen får aldri fullført mer enn halve spørsmålet
om hvorfor så mange legger til et "men"
når det snakkes om ytringsfrihet.

Midt i setningen avbrytes hun av lyden man har fryktet
mest av alt.
I raskt tempo avfyres mer enn 40 prosjektiler. Det skytes
utenfra mot kulturhuset.
Skuddsalvene besvares av dansk politi og de svenske livvaktene
for det 'vandrende terrormålet', kunstneren Lars Vilks.

Den danske filmskaperen Finn Nørgaard falt som dødsoffer i
attentatet mot 'Krudttønnen', København.

En måneds tid etter Paris har det skjedd igjen. ( . . )
jeg må opp til NRK på Marienlyst .. jeg gjentar hvor utålelig
det er at noen møter tegninger med prosjektiler -- frie ytringer
med automatvåpen.
Dette ondet må vi som demokratiske samfunn bekjempe.
Det gjør vi best ved ikke å la oss kue, insistere på å leve
som før.

.."Hva vil skje hvis vi lar frykten ta overhånd," spør program-
lederen.
-"Konsekvensene vil vise seg lenger frem .. på sikt, om måneder
og år, hvis vi da begynner å pålegge oss selvsensur -- det er der
testen kommer."

Selvsensuren - dette store "Men". Konjunksjonen som har tendens
til å dukke opp så ofte når det er snakk om ytringsfriheten. ..

"Hvorfor sier vi fortsatt 'Men', når..." spurte Sjevtsjenko før hun
ble avbrutt av skuddsalver.
Vi kan ikke vite hvordan hun ville ha fullført setningen. La meg
skrive hvordan jeg ville ha fullført innlegget:

Hvorfor sier vi fortsatt "men" når det utstedes dødsdommer mot
folk som har brukt ytringsfriheten? Når det står krigere der ute
klar med automatvåpen for å drepe journalister, tegnere, kunstnere ?

Når tegninger møtes med kuler, karikaturer med skuddserier ?
Hvorfor sier vi fortsatt Men til Lars Vilks når han i årevis har
måttet leve under politibeskyttelse? ..angrepet på debattmøter.
Når hjemmet hans har vært utsatt for forsøk på mordbrann.
Når Vilks står på al-Quaidas dødsliste.

Disse stadige Men som drapstruede ytrere møtes med, er nesten like
skadelige for ytringsfriheten som dødstruslene selv.

Kravene om at Lars Vilks og andre Burde ha latt være å ytre seg
for ikke å hisse opp drapsmenn og terrorister,
er i virkeligheten en måte å gi islamistene rett på.

Gi etter for vold og trusler. Gi dem medbestemmelse.

Hvert slikt Men innebærer en nedvurdering av ytringsfriheten.
En skyldfordeling mellom terrorister og ytrere.

Vi som er her .. er istedet opptatt av solidaritet med Lars Vilks.
Vi sier ikke "men Lars Vilks...". Vi sier "Jeg er Lars Vilks".

Dette burde vært uttrykt på Krudttønden i København.
I stedet var det automatvåpenet til en 22-årig islamist som fikk
det siste ordet.

_

(Resymert etter Vebjørn Selbekk:
Fryktens makt. Frihet eller taushet i terrorens tid
kap. 'Ytringsfrihet,men...' (fra s. 160))

se også omtale på ferske nyheter fra attentatet
under tema: Nattemørke over ytringsfriheten (7.januar 2015)

Jesidienes nyttår er i april, nettopp idet åsene i det nordlige Irak dekkes av et lysegrønt teppe og den skarpe kulden avtar og blir behagelig og kjølig, men før sommerheten overrasker deg som en buss som kommer i full fart bakfra. April er måneden der vi begynner å tenke på en stor, lønnsom avling, og leder inn i måneder der vi kan være ute hele tiden, sove på hustakene, slippe ut av de kalde, overfylte husene våre. Jesidiene er knyttet til naturen. Den gir oss mat og ly, og når vi dør, blir kroppen vår til jord. Dette blir vi minnet på under nyttårsfeiringen.

Alle kvinner i Irak måtte kjempe for alt mulig, uavhengig av hvilken religion de hadde. Mulighet til å bli valgt inn i parlamentet, mulighet til å bestemme over egen kropp, mulighet til å ta en stilling ved universiteter - alt dette var et resultat av lange kamper. Menn satt gladelig med makten, så sterke kvinner måtte ta makten fra dem. Selv det at Adkee hadde insistert på å kjøre traktoren vår, var en måte å utfordre mennene på og uttrykke at vi var like.

Jeg klarte ikke å se dem som mennesker. Akkurat som geværene de bar og stridsvognene de kjørte, var også mennene bare våpen for meg, og de var rettet mot landsbyen min.