Ei tynn flis av ei bok på så vidt over 100 sider, men stort innhold verdig en Nobelprisvinner. Det Asterix og Obelisk-liknende venneparet George og Lennie er fattige jordarbeidere på vei fra en jobb til en annen. Hva som egentlig er grunnen til at de måtte dra fra den forrige jobben er uklart, men de havna i trøbbel på et eller annet vis. Det vi si, det var visstnok Lennie som havna i trøbbel, men George lar ikke Lennie i stikken, så de har dratt videre i lag. På den nye gården finner de seg nogenlunde til rette i lag med de andre arbeiderne. Lennie er kanskje ikke så veldig smart, men han er sterk, veldig sterk. Og ting skjer.

Jeg var så spent på denne boka. Så skuffa! Et utydelig plot med lite framdrift. Flate dialoger. Kjipe karakterer med lite substans. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Superkjedelig!

Han skriver bra, men altfor usannsynlig på slutten. Det trekker helhetsinntrykket ned

Omfattende informasjon om konspirasjonsteorier, miljøet og konspirasjonsteoretikere med mer til. Bra oppsummering og kildeliste.

Det er ikke alle bøker som passer for alle, og dette er nok en av dem. Det er en sterk bok, med mange grusomme detaljer, og noen ganger var det nesten for ekkelt. Jeg måtte ta noen pauser underveis i lesingen, mest fordi jeg ble så satt ut av den menneskelige ondskapen som kommer frem. Samtidig er den drevet fremover av Coras håp om at det fins noe bedre for henne, og at livet som slave skal være over. Dette med å være så nær friheten, men samtidig så bundet av både reelle og indre lenker var noe jeg synes man kan dra paraleller til i enhver sitt liv. Det er en bok som er mektig, kraftfull og som setter igang en hel rekke med tanker og refleksjon hos leseren. Jeg er overbevist om at jeg har lest noe stort!

Mark David Chapman hadde denne boka med seg da han myrdet John Lennon, og skuespillerinnnen Winona Ryder samler på gamle utgaver av denne klassikeren. I USA er boka en del av pensum både på High School og College. Hva er det som er så spesielt med denne boka? Etter mange år med nøling var det på tide for meg å finne det ut. Bedre sent enn aldri, ikke sant?

Tenåringen Holden Caulfield blir utvist av privatskolen Pencey Prep på grunn av dårlig innsats. Han vil ikke at foreldrene hans skal få vite det og istedet for å dra hjem (han skal dit om noen dager likevel som planlagt når juleferien starter). I mellomtiden velger han å være i New York og bare ta ting som det kommer. Han har lite penger, men på en eller annen måte finner han alltid ut hvordan han skal få ting til å gå rundt. Personligheten hans er sjarmerende og vittig. Han vet hvordan han skal snakke med folk og han elsker å lyve. Dikte opp ting, noe han gjør med glans. Han lever livet som det er der og da uten forpliktelser eller ansvar helt til han skal hjem til jul. Greia med ham er at han lider av kjedsomhet og blir lett rammet av depresjon, og på skolen følte han seg utilstrekkelig. Han vil nyte friheten før han drar hjem til foreldrene sine og hans nærmeste. Foreldrene hans trenger ikke å vite at han er blitt utvist av skolen før han skal hjem. Han får ta seg av det der og da. I mellomtiden vil han bare være tilstede i New York og bare følge strømmen. Gjøre litt som han vil uten noe ansvar. Ta bekymringene senere.

The Catcher in the Rye er en bok som er vanskelig å forklare på en enkel måte. Det er en bok der alt skjer og ingenting. Det er en slags malstrøm vi blir på en måte drevet med i. For å være ærlig likte jeg ikke selve historien så godt, men hadde stor sans for Holden Caulfield. Han minnet mange måter om meg selv. Spesielt det med at han hadde lett for å bli litt tungsint, og at han ikke visste helt hva han skulle med livet sitt. Følte seg litt rådvill og utilstrekkelig. På den måten var det veldig lett å kjenne seg igjen i ham. Han var redd for å håndtere voksenlivet han var på vei mot, og ville ikke at andre barn og ungdom skulle havne i samme situasjon som ham. Få den samme redselen og føle den samme mislykkheten som det han gjorde, men det var ikke noe han kunne gjøre med det.

J.D. Salingers berømte bok har blitt nevnt i mange filmer og Tv-serier, og i mange år har jeg hatt lyst til å lese boka, men noe har alltid holdt meg tilbake. For det første har jeg lest få klassikere og for det andre har jeg tidligere opplevd noen klassikere som litt "tunge". Ikke vanskelig å lese, men litt kjedelige og jeg var en smule redd for at kanskje The Catcher in the Rye ville bli for kjedelig for meg, men det var den altså ikke. Og jeg likte den mye bedre enn forventet. Jeg likte hovedpersonen og atmosfæren i boka godt selv om historien var så som så. Den ble bare ikke så magisk og så fantastisk som jeg hadde håpet den ville være. Jeg skjønner folk som virkelig elsker boka. Men personlig liker jeg hovedpersonen og budskapet i boka mye bedre enn selve historien og fremgangen. Vanskelig å forklare det på en fornuftig måte.

The Catcher in the Rye ga meg en bedre leseopplevelse enn forventet, og endelig har jeg lest denne klassikeren jeg også. Det var på tide. Selv om jeg ikke falt held pladask for boka, var det likevel mange sider ved den som jeg ble sjarmert av. En fin bok på mange måter å tenke tilbake på. Og alle skulle ha hatt en Holden Caulfield i livet sitt.

En god gjennomgang av vanlige konspirasjonsteorier. Andre titler i samme gate jeg har lest fra dette forlaget har vært mer lekne og uhøytidelige og underholdende å lese, denne er dønn seriøs. Dette er kanskje en refleksjon av hvordan temaene har påvirket norsk samfunn på en helt annen måte de siste åra. Boka er allikevel ikke vanskelig å lese, men kan bli litt traurig. Moderne folkeopplysning, og absolutt å anbefale for de som ikke kjenner til disse teoriene fra før.

En real motvekt til konspirasjonsteoriene på nettet!

John Færseth (f. 1972) har en bakgrunn som medielærer, forfatter og frilandsskribent, og han er utdannet medieviter fra UiO. På boka vaskeseddel kan jeg dessuten lese at han har flere studieopphold fra Balkan og Russland bak seg, og at han er en aktiv bidragsyter til nettstedet Vepsen (se f.eks. artikkelen "Halldals konspirasjoner" som ble publisert 24.09.2013) og til tidsskriftet Humanist. "Han har vært opptatt av konspirasjonsteorier og ekstremisme i flere år ... og regnes som en av Norges fremste eksperter på konspirasjonsteorier, og blir ofte hentet inn som ekspertkommentator på området. Dette er hans første bok." (sitat fra bokas vaskeseddel)

Jevnlig presenteres vi for ulike påstander som at Israel sto bak terrorhandlingene i Oslo og på Utøya i 2011, at amerikanerne selv sprengte World Trade Center i 2001 (for på den måten å få en unnskyldning til å invadere Irak og sikre seg tilgang til oljereservene der), at politikere og EU-byråkrater ønsker å snikislamisere Europa, at klimakrisen og finanskrisen er en bløff, at jødene er fremtidens verste fiender (godt støttet opp under av Sions Vise Protokoller), at Holocaust er en bløff, at Jens Stoltenberg egentlig er jøde osv. Det er faktisk ingen ende på alle de konspirasjonsteorier som verserer, og nettet er et ynglested for slike teorier.

(Resten av mitt innlegg kan leses på bloggen min.)

Her er avslutningen av innlegget/omtalen min:

Jeg har lest John Færseths bok "KonspiraNorge" med så stor interesse at det var helt umulig å legge boka fra seg før siste side var vendt. Endelig har det kommet et motsvar til alle konspirasjonsteoriene som jeg for min del har rukket å møte ved noen anledninger. Konspirasjonsteorier i sin mest outrerte form er så negativ, så selvforherligende, så ugjennomtrengelig for motargumenter og så arrogant at man like gjerne kan stå over diskusjonen. Når jeg har referert fra boka (på bloggen min), har jeg hatt store problemer med å begrense meg, men jeg understreker at boka inneholder så mye, mye mer. Blant annet har jeg ikke referert særlig mye fra konspirasjonsteoriene om islam og muslimenes plass i Europa. Her er det nesten bare å bytte ut ordet jøde med muslim, og trykke på repeat-knappen ... Historieløst, men sant.

Færseth har en autoritet innenfor konspirasjonsfeltet som det bare er å ta av seg hatten for. Her har han gravd dypt, funnet frem til det som er av konspirasjonsteorier "der ute i cyperspace", gitt faktaene som presenteres som sannheten en motvekt, tatt til motmæle og øst av sine kunnskaper. Jeg har stor beundring for hans prosjekt, som må ha krevd mye av ham. Han har intervjuet mange av de mest sentrale personene i det konspiratoriske Norge, og har stilt spørsmål på spørsmål på spørsmål ... Intervjuobjektene har fortalt villig vekk om sine overbevisninger, og dermed tegnes det er bilde av en verden som heldigvis er helt ukjent for de aller fleste av oss, men skremmende reell for dem som faktisk er overbevist. Som Færseth selv er sitert med på vaskeseddelen: det norske konspirasjonslandskapet er både komisk og skremmende.

Jeg anbefaler virkelig alle å lese denne boka! Det kan nemlig være greit å vite noe om dette når man kommer over konspirasjonsteorier - enten det er på nettet eller i samtaler med andre mennesker. "Jammen, det står jo på nettet!" er et argument jeg har blitt møtt med - som om det som står på nettet er sannere enn det man kan lese i avisen, i en bok, i et tidsskrift eller se på TV. Hvem som helst kan jo legge igjen hva som helst på nettet, og det at noen har skrevet noe om sine overbevisninger gjør det ikke til noe annet enn (enda) en meningsytring - verken mer eller mindre. Et stikkord er kildekritikk! Det som i alle fall er klart er at konspirasjonsteorier må bekjempes med fakta, slik at de ikke brer om seg og sluker våre ungdommer - uansett etnisk opprinnelse - inn i dette negative havet av mistenksomme teorier ...

Her gir jeg terningkast fem - et sterkt et! Og jeg gleder meg allerede til neste bok av John Færseth!

Første boka jeg leste. Klarte ikke legge den fra meg, og leste den over 3 dager/netter. For meg med dysleksien min var det bra syns jeg=) Så den boka må ha gjort noe spesielt med meg.