I går satt vi utenfor brakken vår, og da vi hadde drukket et glass vin, snudde han seg brått og så urolig på meg:
"Hva i all verden er dette røde vannet for noe, sjef, kan du si meg det! Det vokser ut noen kvister på en gammel trestokk, og til å begynne med er det ikke noe annet på den enn noen sure kuler. Så går tiden og solen modner dem, og de blir søte som honning, og så kaller vi dem for druer. Så tråkker vi på dem og får saften ut av dem, og har saften opp i tønner. Der ligger den og gjærer, av seg selv, og når vi åpner tønnen på Giorgosdagen, da er det blitt vin av den! Det er et mirakel! Så drikker vi den røde vinen, og så blir sjelen så stor at den ikke får plass i det gamle hylsteret sitt lenger, og vil slåss med Gud. Kan du si meg hvorledes slikt kan gå for seg, sjef?"

Jeg tenkte på at den kan prise seg lykkelig, som har fått reise over Egeerhavet før han dør.

Denne verden byr oss mange gleder - kvinner, frukt, tanker; men å pløye Egeerhavet i høstens blide dager og mumle for seg navnet på hver enkelt øy, det tror jeg er gleden som mer enn alle andre får et menneske til å føle seg i himmelriket.

En gang i tiden - det var den gangen jeg var ung - da gjemte jeg en lokk av håret til alle de jentene jeg ble kjent med. Jeg gikk bestandig med en saks på meg - selv om jeg var i kirken! Vi er jo mannfolk, og en kan ikke vite hvem som kan dukke opp, kan en vel?...

På den måten fikk jeg en fin samling med hår - mørkt hår og lyst hår og rødt hår, og til og med noe som var hvitt. Jeg samlet en slik mengde hår at jeg stoppet en hel pute med det, og brukte det til å sove på - bare om vinteren, forresten, for jeg ble for varm av den om sommeren. Men om en stund ble jeg lei den - det begynte å stinke av den, og så tok jeg og brente den opp.