Så selvopptatte frelste mennesker kan bli! Så begeistret for seg selv og sin troslykke, så overbevist om at det har gjort dem til fabelaktige mennesker! Uten å nøle postulerte de enorm toleranse, kjærlighet og omsorg, uten en motforestilling snakket de med ustoppelig glød om alt det de hadde gjort og betydd, hvordan de hadde spredd sin glade kristentro som et glitter over sine bekjente, sin familie og vennekretsen. Uten å vike en millimeter fra gullstandarden forkynte de sine moralske dommer, uten å se hvor fjernt de var fra virkeligheten. De trodde seg fri fra all synd. Uforstående stirret de på dem som trakk seg unna, som ikke orket deres selvgodhet.

Når den troende er redd for å miste sin tro, er det ikke så mye av frykt for helvete eller håpet om en himmel. Det er frykten for å miste fotfestet her og nå. Frykten for hvordan det vil bli ikke å ha en gud å være redd for eller beundre, elske og drømme om. Noen forblir lykkelige i sin tro så lenge de lever, andre kjemper, men kommer seg aldri løs. Våre foreldre slet.
Også det arvet vi. Og uansett hva vi har lært og forstått av religionens vesen, av kristendommens egenart, av dens kjerne og budskap, så forblir den først og fremst våre foreldres fortsatte nærvær i våre liv.
Og vår forbannelse.

For noen år siden traff jeg en mann som hadde en liknende religiøs oppvekst som meg. Foreldrene var frikirkefolk, sterke i troen. Og hans drøm var å bli frelst, få del i den store gleden. Han ba og ba, men frelsesfryden strømmet aldri inn i hjertet. Til sist var det slutt på tålmodigheten. Han dro på vekkelsesmøtet på søndagskvelden, og på vei inn i lokalet ga han Gud et ultimatum: Dette er siste gangen, Gud. Møter du meg ikke i kveld, er det slutt mellom oss.
Da ettermøtet kom med innbydelse til frelse, gikk han fram. Etter ti minutter reiste han seg i benken, og gikk ut av lokalet. Han kom aldri tilbake.

Fornuften er på rolig marsj videre, og vi kan hele tida etterprøve den, der den går kritisk prøvende fra det vi vet til det vi gjerne vil vite.
Jeg foretrekker det. Jeg liker ikke de som romantiserer den enkle tro, de gamle sannheter.

Forestillingen om at alle Guds bud og regler er urokkelige, slik de er nedfelt i Bibelen eller forstått av de troende eller uttrykt i kirkelige dogmer og påbud, er noe av det mest problematiske ved kirkens moralske univers. Fordi de fleste religionene vil representere en eviggyldig sannhet, utformer de også en-gang-for-alltid-regler. Gudegitte og derfor uforanderlige. Dermed blir religionene firkantete og reaksjonære. Blinde for virkeligheten.