«Vi må klare oss sjøl.[?] Etter en stund begynte Manny igjen, han snakket til seg selv, la planer, sa: «Det er det vi må gjøre, vi må finne ut en måte å snu tyngdekraften på, sånn at vi kan falle oppover, gjennom lufta og skyene og helt opp til himmelen», og mens han dette, begynte dette bildet å danne seg i hodet mitt: brødrene mine og jeg som fektet med armene, som steg, mens verden ble mindre og mindre, og vi falt opp forbi stjernene, gjennom verdensrommet og den svarte tomheten, vi svevde oppover, helt til vi var trygge som såkorn lukket inn i Guds knyttneve.» Vi dyra

Å få barn med sin seksten år gamle kjæreste mens man selv er fjorten, er ikke en god ide. Å dra til Texas før man har fått førerkortet fordi man ikke vil leve i synd gjør vondt verre. Sier konvensjonene. Men moren og faren til fortelleren i Justin Torres? debutroman, «Vi dyra», var ikke de som lot seg hindre av slikt.

I realiteten var valget delvis tatt for dem da fortellerens mor ble gravid med eldstebroren Manny, men det er ikke så viktig i den store sammenhengen. Det som teller er at moren og faren (som aldri referert til med navn), da de ble møtt med staten New Yorks ufleksible lover mot giftermål mellom en fjortenåring og en sekstenåring, dro til Texas, der man har mer forståelse det spontane, for hjertets valg.

Det som følger er ikke så overraskende: lavere økonomisk mobilitet, alkoholkonsum som til tider er ute av kontroll, vold og påfølgende forsoning, og et hjemmemiljø som er fattig på stabilitet, men som er rikt på oppfinnsomhet, eventyr og improvisert grensesetting.

Vi er i Brooklyn. Perioden hoveddelen av historien finner sted i, er ikke spesifisert. Men det er langt nok tilbake i tid at en del atferd som samfunnet karakteriserer som avvikende, fører til at man blir tvangsinnlagt på en psykiatrisk institusjon.

Her vokser fortelleren opp sammen med sin puertorikanske far, sin hvite mor og storebrødrene Joel og Manny. Som forlaget skriver i baksideteksten, river brødrene seg gjennom barndommen- «[?] moser hverandre med tomater, lager drager av søppel, gjemmer seg når foreldrene slåss, lister seg rundt i huset mens mor sover nattevakten av seg.»

En strukturert hverdag er et fremmed konsept i dette huset. Det er så at familien knapt har nok å spise når faren i familien tar et av sine sjeldne forsvinningsnumre. I tillegg må guttene takle morens depresjoner og humørsvingningene som forvandler henne til en giddeløs sofagris. Det gjør de ved å stort sett leve utenfor huset.

En dag møter de en ung gutt som bare blir kalt «Grice-gutten». Han er et par eldre enn Manny, bor i nabolaget og har visse tilbøyeligheter som kanskje, eller kanskje ikke, blir skjebnesvangre for fortelleren.

«Vi dyra» er med sine hundre og tjuetre sider en ganske kort roman. Den er heller ikke på noen måte en bok som imponerer stort med historien den forteller, plottet eller karakterarkene til skikkelsene vi møter. Jeg skulle gjerne sagt at det var. Jeg hadde håpet det. Men det er dessverre ikke det Torres byr på her. I stedet er det språket som tar hele fokuset. Om du faller for dets finstemte, nesten poetiske kraft, vil du like det debutanten Torres serverer. Ellers vil du vente på en uventet utvikling, noe interessant, som aldri kommer.

Les den hvis du ikke har noe bedre å ta deg til.

Tittel: Vi dyra
Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 123

Terningkast: 3

De tre brødrene vokser opp i et røft miljø. Seg imellom sloss de så busta fyker, de ramponerer huset de bor i. Dermed vanker det grundig straff fra faren, som de er både glad i, og frykter. Moren er for det meste sliten av skiftjobben og de strevsomme guttene. Forholdet mellom mor og far er til tider en farlig affære, noe guttene fort lærer seg.
Familielivet byr på både kaos, sterke følelser og samhold, men hva skjer den dagen brødrene skal rive seg løs fra alt dette?

En usikker og utrygg oppvekst preger boka, og ikke alle brødrene takler det like godt.
Røft og enkelt språk som passer til tematikken. Leses ut på en liten time, så den rekker ikke å gå så mye i dybden. Savner litt bakgrunnsstoff om foreldrene for mer helhet.

Eg gjekk lei og avbraut etter 50 sider. Litt for kult språk, for mange gongar bruk av ordet "pikk". Type sånn: " Vi sat i badekaret, tre gutar med skite hår og tre pikkar." Det er til og med eit kapittel som heiter "Pikkforlenger". Veldig irriterande etter mine begrep.
Tidvis traff det ei nerve, men eg gadd berre ikkje å lese meir. Boka består eigentleg berre av episoder frå barndomen til dei tre gutane. Handling og noko slags heilskapleg forteljing er fråverande. Ikkje verdt det.

Her legges alle bøker jeg har lest i 2014 inn. Et mål for i år er å lese mer skjønnlitteratur, for jeg begynner å bli lei av alle krimbøkene!