Omtale fra forlaget
Det grensesprengende tiåret. «Verden som var min. Nittitallet» er fjerde bind i Bjørnstads selvbiografiske krønike.
Et plutselig oppbrudd etter alle årene på Sørlandet innebærer en total forandring i forfatterens liv når han flytter tilbake til Oslo. I møte med C. prøver han å legge løgnene bak seg. Sovjetunionen går i oppløsning og krigene på Balkan bryter ut. Bjørnstad får nye samarbeidspartnere som også skal bringe ham ut i verden.
Det er ironiens og grusomhetenes tiår. Europa er igjen i krig, og gamle sannheter settes på prøve, både i storpolitikken og privat. EU-kampen fortsetter, Arne Treholt blir benådet, og Bjørnstads forlegger William Nygaard blir skutt hjemme i sin egen hage. Sammen med C. drar forfatteren til Bangladesh og får helt nye perspektiver. Senere bosetter han seg i hjertet av Paris, der C. er korrespondent for VG. Konfliktene mellom ulike religioner og folkegrupper er mer uforsonlige enn noen gang. Fredsavtaler splintres, nye nasjoner skapes, og flyktningestrømmene øker. Mobiltelefonen blir allemannseie, og etter hvert som klokken tikker mot Nyttårsaften år 1999 øker undergangsstemningen i den rike delen av verden.
Forlag Lydbokforlaget
Utgivelsesår 2018
Format Lydfil
ISBN13 9788242168139
EAN 9788242168139
Serie Verden som var min (4)
Genre Biografisk litteratur
Omtalt tid 1990-1999
Omtalt person Ketil Bjørnstad
Språk Bokmål
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg koser meg fra ende til annen i Bjørnstads univers!
Enhver som fortsetter å lyve for en annen, fratar den andre muligheten til å kunne velge, fordi vedkommende ikke vet hvilken sannhet eller situasjon hun egentlig befinner seg i.
Thorbjørn Egner er død. Han hadde brukt hele sitt liv på å fortelle oss andre at livet var hyggelig, at man kunne gjøre hva man ville, bare man var grei og snill. Men Kardemomme-loven er ikke synlig i Verden akkurat nå.
Noen ganger ønsker man å gjenta seg selv, fortelle den samme historien om igjen, fordi det ikke bare er historien i seg selv som er viktig, men også det å kunne fortelle den. Som om den får mer tyngde hver gang den blir fortalt. Noen mennesker skjønner ikke sånt. De sier bare: "Han begynner å bli gammel og senil. Bare la ham bable"
Det er den skapendes lodd, alltid å være på kanten til katastrofen.
Et vennskap kan være som en flittig maur. Den løper avgårde, stanser brått, værer i alle retninger, løper videre, av og til med tung last, andre ganger ikke med bagasje i det hele tatt. Og alltid uten å vite helt hvor man skal. Men bestandig er den ivrig og tillitsfull.