Veien til verdens ende
av Sigurd Hoel (forfatter).
Gyldendal 2010 E-bok
Kjøp boken hos
Omtale fra forlaget
Sigurd Hoel etterlot seg en stor og variert litterær produksjon: romaner, noveller, essay, skuespill. Flere av verkene holder stand også i dag. En dag i oktober (1931) er ett av dem - en kollektivroman som vant 2. plass i en stor romankonkurranse (Sigurd Christiansen: To levende og en død vant). Hoel var, som en av de første forfatterne i Norge, tydelig inspirert av psykoanalysen. Dette er blant annet merkbart i Veien til verdens ende (1933), en av vår litteraturs fineste utforskninger av barnets opplevelsesverden. I Møte ved milepelen (1947) forsøkte Hoel - i et uforsonlig etterkrigsklima - uredd å forstå hvorfor enkelte mennesker valgte nazismen under 2. verdenskrig. Hoels beste byr også på overraskende ekstratekster i det korte formatet.Kulturradikaleren Sigurd Hoel (1890-1960) var uten tvil en sterk kraft i norsk kulturliv, både gjennom bøkene og arbeidet som journalist, konsulent og redaktør. Debuten som forfatter kom i 1922 med novellesamlingen Veien vi går. Han fikk så et gjennombrudd i 1927 med Syndere i sommersol. Hoel redigerte «Den gule serie» for Gyldendal, der han med god teft plukket ut nye utenlandske forfattere lenge før andre - blant andre Ernest Hemingway og Franz Kafka. Han var dessuten en av stifterne av Forfatterforeningen og var formann i Riksmålsforbundet i perioden 1956-59. Fra 1948 mottok han kunstnerlønn.\u000b
Bokdetaljer
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2010
Format E-bok
ISBN13 9788205404885
EAN 9788205404885
Språk Bokmål
Sider 390
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
4 25 6 3 1 1Bokomtaler
Aahhh – oppvekstskildring! Ein favorittsjanger for denne lesaren. Ein fyl guten Anders frå han er nokre få år gamal, frå det første minnet han har frå livet sitt, og til forbi konfirmasjonsalderen. Oppveksten er på ein gard på Austlandet ein stad, far er ein agronom som kom til bygda og gifta seg med odelsdattera på garden Anders veks opp på. Utanom foreldra og søskenflokken bur der også nokre få tenestefolk på garden, og der kjem sesongarbeidarar når det er tid for det.
Skildringa skiftar karakter i takt med at Anders veks til. Frå barnlege og underfundige betraktningar i dei tidlege åra, over til dei vare og forvirrande kjenslene til ein gut i pubertetsåra. Ein blir kjend med ganske mange folk i bygda, på godt og på vondt. Spesielt inntrykk gjorde to av tenestefolka på garden, Embret og Gorine, som har vært til-og-frå-kjærestar i eit par mannsaldrar, men som ikkje kan få einannan fordi den eldgamle mora til Gorine er imot det. Ei anna scene som gjorde uutsletteleg inntrykk er korleis Anders og ein gjeng andre gutar lar ein rampestrek gå alt for langt, og tek livet av ein geitekilling.
Forteljinga er lagt fram i tredje person. Men det er vanskeleg å tenke seg anna enn at Sigurd Hoel har nytta mykje av sine eigne barndomsminne som inspirasjon for boka. Hoel vaks sjølv opp på gard, så det er lett å forestille seg forfattaren som Anders. Sjølv om Anders åpenbart er glad i garden, bolk 1 av boka ber forresten tittelen Edens have, så verkar det ikkje som om han ynskjer å bli jordbrukar. Men kva ynskje og draumar hovudpersonen har kjem i liten grad fram i boka, den handlar stort sett om kva ballast han får med seg frå oppveksten. Og det meste av den er av den gode sorten.
Digget at boka i begynnelsen inntar barnets sted, ved å se ting fra knehøyde, og gjennom korte og enkle setninger, og senere i boka løfter alt seg.
Skriv en omtale Se alle omtaler av verket
Stian B. Hope
Jon Thoresen![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif "[ Slettet bruker ]"){kind=small}
[ Slettet bruker ]Sitater fra dette verket
Jostein Røyset siterer Veien til verdens ende av Sigurd Hoel (side 12)
20:03, 8. september 2018 Ingen har det som favoritt.
Midt i verden står Anders. Han står i midten av alt.
Rundt omkring ham står alt det andre. Mor og far, Gorine og Embret og Andrea, Tora og Kari og Åse og Ket, sengen, puten, teppet og potten, muren og ovnen og slagbordet og den store klokken som står ved veggen i kjøkkenet hele dagen og sier An-ders, An-ders!
Jostein Røyset siterer Veien til verdens ende av Sigurd Hoel (side 203)
20:30, 8. september 2018 Ingen har det som favoritt.
Da han sto i døragløtten, sa a Berte - og det var første ordet som var kløvd dem imellom:
-- Hvor skal vi si den karen er ifra då - om det skulle komme noe på?
Da svarte han som i døragløtten sto:
I mørkre kom je, i mørkre gikk je,
Tjøstøl heter je, frå Møltemoen er je
-- Nei, slik en dumming!
Det var Grete som brøt av, hun slo hendene sammen, og ropte forbauset.
-- Nei å nei, slik en dumming!
Embret stanset og så på henne med smale øyne:
-- Last itte sauen for det han har ull, og mannfolk for det døm er dumme!
Emilie Nilssen siterer Veien til verdens ende av Sigurd Hoel
20:48, 3. februar 2011 Ingen har det som favoritt.
Alt dette hadde vært bestandig. Verden var ikke annet enn dette. Om igjen og om igjen, og litt søt svie hver gang. Inn på røde kjøttet for lenge siden... Og litt søt kvalme i maven, og noe som opp gjennom halsen, men som ble svelget og svelget ned igjen. Om igjen og om igjen... Tikka, tikka, kom nå.. Var det fjerde gangen? Var det femte gangen? Det hadde vart uendelig lenge, mange dager, mange år. Den kom ikke opp igjen. Den skulle vært der alt, den kom ikke.
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Bokelskere som følger boka
257 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verketLister som inneholder dette verket
Då mor mi skulle flytte over i eit mindre husvære, fekk ho brått ikkje plass til så mange av bøkene sine lenger. Snill som ho er så lot ho etterkomarane forsyne seg med det dei hadde lyst på. Sjølv om vi var fleire som ville ha så var det likevel eit rikhaldig skattkammer å plukke frå.
Dette er det eg sanka med meg.
Takk, kjære mor.
Andre utgaver
-
1.
-
2.
-
3.
-
4.
-
5.
-
6.
-
7.
-
8.
- 9.