Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2017
Format Innbundet
ISBN13 9788202488246
EAN 9788202488246
Genre Biografisk litteratur
Omtalt person Qais Wahidi
Språk Bokmål
Sider 238
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En nyttig og svært interessant bok om afghanske som går inn i tolkejobb for de norske styrkene i Afghanistan. Afghanske tolker for utenlandske styrker er i en utsatt posisjon fordi de ofte blir sett på som forrædere av sine egne, og da særlig av talibanerne, som har sine spioner overalt. De risikerer trusler både mot seg selv og sin familie, og må prøve å holde hemmelig hva slags jobb de driver med. Men tolkejobber er godt betalt, og er fristende å gå inn i for unge menn i Afghanistan, som snakker engelsk.
Qais Wahidi fikk mistanke om at det blant tolkene befant seg en spion for talibanerne. Hans historie gir et sjeldent innblikk i hvordan tolkelivet er for afghanerne som tar slike jobber for det norske forsvaret og koalisjonsstyrkene. Her kommer vi helt på innsida av militærlivet og militære operasjoner i utlandet, hvor det også forekom korrupsjon.
Jeg anbefaler også Ingen bror får bli igjen av Faizullah Muradi , som også er en afghansk tolk sin historie om arbeidet for de norske styrkene.
Begge disse tolkene har fått opphold i Norge.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketVi i ISAF reiste ut i landsbyene med gaver, og folk samlet seg rundt oss mens vi delte ut sjokolade, skolemateriell, medisiner og klær. Jeg husker et barnehjem vi var på. Vi kom overraskende. De fattige, underernærte guttene samlet seg rundt oss, en av dem kunne verken høre eller snakke. Vi stod foran dem og delte ut klær, sko og sjokolade, og i bilen på vei hjem ble jeg sittende og tenke på dem, hvor fattige de var, foreldreløse, og hvor heldig jeg selv hadde vært i livet. Uten at noen la merke til det, felte jeg en tåre.
Min egen oppgave, slik jeg så den, var å balansere relasjonene. Jeg måtte få dem til å forstå hverandre. Jeg hadde studert dette spillet fra første dag på jobben, og forsøkt å se hva som skilte vestlig og afghansk kultur. Å være tolk var mer enn å oversette setninger og ord, det var å lese situasjoner, forutse neste trekk og tolke subtile uttrykk og koder. Jeg var en kulturell bro.
Dette med tillit er kanskje et poeng her. Jeg husker at jeg ble fortalt at nordmenn stoler på deg fra første gang de møter dem, og gir deg tillit inntil du skuffer dem. Kanskje tenkte de slik også når det gjaldt tolkene sine?
Mangel på kulturell forståelse er også et poeng. Hvis nordmennene hadde forstått afghansk kultur bedre, tror jeg at de hadde stilt flere spørsmål (...)
Det virket også som om utlendingene slet med å forstå at Afghanistan er bygget opp av en mengde ulike etniske grupper: Pashtunere, tadsjiker, hazaraere, turkmenere, usbeker, nuristanere, kirgisere og aimaqer. De har hver sin livsstil og kultur. Utlendingene forstod kanskje ikke hvor splittet og mangfoldig Afghanistan er. Hvis landet bare hadde hatt ett språk og èn kultur, ville det kanskje vært lettere for dem å forstå det.
Det etniske mangfoldet gjorde det også vanskelig å bygge opp en god hær og en god regjering.
Jeg ville ikke la meg diktere av folk som mener deres egen tro er den eneste rette. Afghanistan er et muslimsk land, men det var et muslimsk land også for 40 år siden, da foreldrene mine var unge. På den tiden kunne gutter og jenter gå på samme skole. Kvinner kunne jobbe, og jenter kunne gå uten hijab. I dag blir kunnskapsløse menneskers følelser og sinn misbrukt med religiøse og politiske formål. De som står bak, er ofte fra utlandet, for eksempel fra Pakistan og Saudi-Arabia. De leder landet vårt ut i mørke.