En norske, en danske og en inuitt. Eller flere. Psykiatrisk, Riget og Null-avdelingen i København, et sammenbrudd eller to, familiekonflikter og gammelt grums. Spøkelser i sinnet og på høylys dag, og grønlandshval. Mest i Køben, men til slutt en tur til Grønland, til Nuuk for Klaus og Espen. Filmskaperen og forfatteren og Klaus`grønlandske familie. Ungdommer på skråplan, musikk, gamle minner, gammelt vennskap ruster ikke, men en har dødd. Dette og mye mer handler Til Nuuk om. Interessant, omfangsrikt, frodig og faktisk en del morsomt skrevet også av den gamle ringreven; 69 år gamle Espen Haavardsholm .

Espen reiser fra Oslo til København for å besøke sin gamle venn Klaus og hans familie. Klaus blir innlagt på psykiatrisk, de sier at Klaus har fått et "illebefinnende", men kona Sara vil at Espen skal komme på besøk alikevel. Hun har vel et håp om at Espen kan være til hjelp for Klaus, som har forsøkt å ta livet av seg. Espen spekulerer mye på årsaken, og om han og Sara egentlig har det så bra. Hva skjuler Klaus og hva skjuler Sara? Og hva med deres tvillingbarn som spiller i band og er ganske outrerte? Klaus`mor bor også ved siden av og er ikke akkurat venn med Sara. Sara er fra Grønland, og har flere slektninger i København, blant annet et par heroinister som Espen støter på.

Espen treffer også en gammel venn på toget til København, som er adoptivfaren til sønnen til hans bestekompis Roger fra tenårene, som døde ved en ulykke, eller var det egentlig det? Rikard Myhr inviterer Espen til seg og sønnen Kai i København og det bygger seg opp grove mistanker etterhvert, og Espen må gjenoppleve ting han har gjemt langt i sitt indre. Saken er den at Espen også skrev en roman om Roger, og der har beskrevet noe om hvordan han døde, og tematikken om hva som er virkelig, selvbiografisk, hva som er løgn, og hva har man rett til å utlevere om andre menneskers liv i en roman blir et sentralt tema i møte med Myhr og sønnen og i Espens mørke selvransakelser. Sønnen er journalist og kjører Espen hardt i et intervju om boka:

Så du ser for deg at en forfatter har rett til å anvende hvilket som helst stoff litterært?
Ja.
Uten noen form for menneskelige hensyn?
Det må en jo.
…..
Men synes du ikke at det ligger en form for brutal kynisme i dette å blande fakta og fiksjon på den måten du gjør i en roman som den du leste fra i dag?
.. (her grubler Espen på om han kan ha noe rett i sine insinuasjoner og tenker..:)
Er det i realiteten sånn jeg har holdt på i de mest personlige hensynsløse av bøkene mine? Er det en slags satans snylter og parasitt jeg har blitt? (s. 115-116)

Det er jo umulig å ikke få Knausgårddebattassosiasjoner her, og flere forfattere har tatt opp temaet både i sine romaner og i debatter etter dette.

Det skjer flere dramatiske ting i denne romanen der Espen prøver å hjelpe Klaus, finne ut av Sara og familien Myhr, samt at en gammelkjæreste også dukker opp. Etter en ulykke på jernbanestasjonen som Klaus og Espen blir vitne til, tilter de begge og får et opphold på psykiatrisk. For Klaus;- igjen. Etter det, får de endelig tatt seg en tur til Grønland, som jeg som leser også har sett frem til å få bli med på.

I en passasje fra Null-avdelingen, Riget, viser Haavardsholm flere ganger sin humoristiske side, som forøvrig dukker opp her og det gjennom boka. Han våkner etter koma og har avdelingsoverlegen på besøk:

Er du bare en "ting" nå? Her på Null-avdelingen kjennes det noen ganger sånn mens du fra høyt der oppe under taket iakttar den slitne gubbekroppen din som ligger i senga og studerer , eller beveger seg gjennom avdelingen med små, slepende og kraftløse skritt. Da du en stund etter ankomsten får din audiens hos Hans Mørke Majestet, overlegen med de tjukke brilleglassene, presenterer han seg som professor Hieronymus.
Men er ikke det tittelen på en roman av Amalie Skram? mumler du lydløst fra langt der inne i tåkeheimen din. ( s.251)

Haavardsholm har skrevet en innholdsrik roman med mye handling, men også mye tilbakeblikk fra en eldre mann, mye refleksjon og skjelmske grublerier. Språket er direkte, røfft til tider, replikkene kan være saftige, dialogene godt spikket. Fortellerperspektivet forstyrret meg dog en del. Fortelleren er Espen, i jeg-form, som skifter plutselig over i du-form, og dette gjentas gjennom hele boka. Jeg forstår det slik at det skal vise Espens to sider, der han ofte ser på seg selv utenfra, som beskrevet på baksiden av boka:

Jeg er den jeg er, og samtidig iakttar jeg meg sjøl utenfra. Til og med i livets mest intime øyeblikk kan det være sånn. Tenk om denne Andre en dag skulle vokse til å bli den sterkeste, og overta makten over deg?

Jeg har forøvrig lest lite av Espen Haavardsholms mangfoldige forfatterskap, men leste vel noe for mange år siden, som jeg ikke husker så mye av nå. Hvor mye selvbiografisk denne romanen er, vet jeg heller ikke, men har forstått det som at han bruker seg selv mye i sine romaner. Han skriver også i sluttordet at han har nikk til flere av sine romaner i denne boka.

Dagsavisen skriver dette:
Espen Haavardsholm har et stort talent for å skrive forførende lett om det intenst ubehagelige. Han gjør det med overbevisning i sin nyeste roman «Til Nuuk», som i likhet med flere av hans senere romaner legger seg tett på eget biografisk stoff.

Janneke Øverland hentyder også til at det er mye selvbiografisk stoff i denne romanen i sin anmeldelse.
(snutt fra hennes anmeldelse og andres på forlagets hjemmeside)

Spørsmål som romanen kretset om er også hvor viktig ungdomstiden er for resten av livet, hva som setter merker, hva som legges i skyggen og dukker opp før eller siden. Dette er ingen slukeroman. Til det er den for tettpakket med så mye handling og refleksjon, med ord, antydninger, musikalske, filosofiske og litterære referanser at jeg brukte noen dager på denne. Og så fikk jeg lyst til å sykle rundt i København da, men enda mer lyst til å reise en tur til tåkete, isete Grønland. Så du kan si, når jeg falt ut under lesingen, så drømte jeg kanskje akkurat om det.

hele blogginnlegget mitt her

Kulturfondbøker - Norsk skjønnlitteratur 2014