(Denne anmeldelsen er basert på lydbokutgaven)

Jeg likte denne boka så godt at jeg har kviet meg for å skrive om den. Her får dere det jeg skrev på goodreads umiddelbart etter at jeg var ferdig med den, og den sier kanskje alt du trenger å vite:

Wow. I laughed. I cried. I laughed while I cried. What a quirky,
beautiful, funny, heartbreaking and overall incredibly touching book.

(Ja, jeg brukte nettopp meg selv som blurb for å overbevise deg om at jeg har rett.)

Boka starter med et brak. Det vil si, den starter nesten helt på slutten, når 17 år gamle Alex blir stoppet på grensa med hasj i hanskerommet, en urne i passasjersetet, et epileptisk anfall – og med hele Storbritannia i heftig diskusjon og spekulasjon over hva som har skjedd. Men det går ikke an å starte der. Det går ikke engang å starte der tollbetjentene vil at han skal starte (de ber ham begynne på begynnelsen, men som Alex sier: de mener ikke egentlig begynnelsen. De gidder ikke å høre på alt). Nei, vi må begynne heeelt på begynnelsen, der alt egentlig startet: da han som barn ante fred og ingen fare på badet i eget hjem og plutselig ble truffet av en meteoritt.

Han fikk ingen lett begynnelse på livet med andre ord. Etter to uker i koma våknet han opp til en nasjon der “alle” visste hvem han var. Gutten som ble truffet av en meteoritt. Den andre i historien som overlevde å bli truffet av en meteoritt. I en småby i England! Ikke overraskende blir han interessert i både hjernen og i meteroider/meteorer/meteoritter og andre ting i og fra verdensrommet. Han har noen arr som bevis på at han er meteoritt-gutten, men utvikler snart også epilepsi. Om det har noe å gjøre med ulykken er ikke godt å si, men det gjør i allefall ikke livet hans noe særlig mye lettere.

Det gjør forsåvidt heller ikke det faktum at moren driver en alternativ butikk der hun selger krystaller og wicca-artikler og spår kundene med tarotkort. Ser du det for deg? Truffet av meteoritt, vært i koma, utvikler epilepsi (som fører til at han blir temmelig isolert) og sønn av en nokså ukonvensjonell mor. La oss ikke glemme at han er et resultat av en løs forbindelse, så han aner ikke hvem faren hans er. Alt ligger til rette for en nokså tøff oppvekst – og skoletid.

Og det er altså mens han flykter fra bøller at han snubler over hagen til den gamle einstøingen, krigsveteranen og enkemannen Mr Peterson. Han får faktisk skylda for hærverket mobberne drev med mens han selv gjemte seg i skjulet, og selv om hverken Mr Peterson selv eller Alex er spesielt interessert i det, så mener moren at det er til begges beste at Alex betaler tilbake for skadene gjennom å hjelpe stakkars (ensomme, må vite!) Mr Peterson med diverse småjobber helt til den gamle mannen selv synes at gjelden er tilbakebetalt. Et voila: et usannsynlig vennskap er i ferd med å bli et faktum.

Til tross for en sur-gammel-gubbe-front er det mer ved Mr Peterson enn det virker, og en av de nye oppdagelsene Alex gjør er skjønnlitteratur. Tidligere hadde han, til tross for sin unge alder, lest endel faktabøker om epilepsi og verdensrommet, men i hyllene til Mr Peterson gjør han et funn: forfatteren Kurt Vonnegut. Mr Peterson har bokhylla full, og Alex får lov til å låne bøker. Etterhvert som tiden går vet både Alex og Mr Peterson at gjelden er tilbakebetalt, men de har rett og slett blitt venner.

Derfra får vi høre den rare, triste, morsomme og svært vakre historien som til slutt leder til at Alex blir stoppet i tollen.

Alex har en særegen, men troverdig stemme. Han er en litt annerledes tenåring, for å si det sånn – og det er kanskje ikke så rart med den oppveksten og de opplevelsene han har hatt. Han har en nokså naiv stemme, og et nokså naivt syn på livet, men på en eller annen måte er han også langt mer moden enn det man kan forvente av folk på hans alder. Lett å tro på når vi hører historien hans. Jeg får inntrykk av at han stadig forsøker å rasjonalisere moral gjennom å ty til logikk, og det virker ikke alltid som om han skjønner helt hva følelser har med saken å gjøre. Leserne plukker derimot opp dette uten problemer. Han er nerdete og trives godt i sitt eget selskap – men finner altså en uventet venn i Mr Peterson. Jeg ser at andre omtaler stemmen hans som “borderline autistic”, og det kan jeg i grunn gå med på (noen har sammenlignet ham med hovedpersonen i Den merkelige hendelsen med hunden den natten av Mark Haddon, men den har jeg ikke lest, så jeg vet ikke). Alex er en av de pussigste hovedpersonene jeg har vært borti, men også en av de mest elskverdige. Jeg ble oppriktig interessert i hvordan det skulle gå med ham, og hele boka ble en følelsesmessig berg-og-dal-bane.

Også varmer det selvsagt hjertet til en bokelsker som meg selv at litteraturen får en så sentral plass i denne fortellingen. Alex bruker ofte skjønnlitteraturen for å sortere og forstå sine egne følelser – og dere kan se leselista hans på bokens hjemmeside (som forøvrig er veldig fin å se på!). Han bruker dessuten klassisk musikk for å forebygge (og forsøke å stoppe allerede påbegynte) epileptiske anfall, og treffer blink hos meg igjen. Det finnes en liste over det også på hjemmesiden. Og twitterfeeden hans er full av kuriosa og statistikker. WHAT’S NOT TO LOVE?!?! (Ser du? Jeg skrev på engelsk, brukte caps lock og avsluttet med overdreven tegnsetting. Så entusiastisk er jeg!)

Jeg opplever forøvrig at Joe Thomas er et godt valg av innleser for denne boka. Noen kjenner han kanskje fra den nokså pinlige tv-serien The Inbetweeners. Han er ung og høres derfor helt riktig ut for rollen – hadde det vært en godt voksen mann som hadde lest den, hadde det blitt litt annerledes. Thomas klarer også å lese stemmen til Mr Peterson (en gammel amerikaner) på en stort sett god måte. Han gjør historien levende, og jeg kan ikke huske å ha noen ting å klage på.

I tilfelle det var uklart så anbefaler jeg virkelig denne boka på det varmeste, for både ungdom og voksne. Det er en aldeles nydelig fortelling om det å være annerledes, om et uventet vennskap, om litteratur og musikk, om moral og vanskelige avgjørelser, om liv og død, om hjernen og om ting som kan finne på å falle fra himmelen. Jeg er betatt, og føler på ingen måte at jeg gir boka nok ros. Som nevnt, jeg kviet meg for å skrive omtalen fordi det er vanskelig å sette ord på ting når man blir følelsesmessig engasjert i karakterene og handlingen. Du må lese den!

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min.

Min favorittliste for 2015