Det har vært få bøker å like i det siste. Det går lenger og lenger tid mellom godbitene, men heldigvis var ikke denne så verst.

Nok en gravid karakter
Elsie er gravid og mistet sin mann for ikke lenge siden. Han døde få uker etter at de giftet seg, og hun drar nå for å bo hjemme hos ham og tjenestefolket. Tjenestefolket virker noe avmålt og anspent til henne, i hvert fall de fleste. Til tross for at hun har mistet sin mann, prøver hun å gjøre sitt beste i en ny situasjon. Hun må venne seg til å leve uten Rupert.

Om natten hører Elsie en merkelig lyd som hun ikke kan plassere, og de finner noe som heter companions. Trefigurer eller noe som ser realistiske ut, (usikker på det norske og riktige kunstuttrykket). Den ene av dem ser nesten helt lik ut som Elsie, og det er nesten som om de flytter på seg av seg selv, og hun kan sverge på at hun har sett ansiktet til den ene røre seg.

Etter å ha vært der i en lang periode, skjer det merkelige ting, som plutselige dødsfall. Er det disse figurene som er årsaken, eller er det noe ondt som styrer disse figurene som får ting til å skje? Er det trygt for Elsie å være der?

Fin blanding av gotisk horror og historisk fiksjon
Dette er en blanding av gotisk horror og historisk fiksjon. Det er litt hopping mellom tidslinjer, en om Elsies tidslinje og andre tidslinjer om hvordan figurene havnet der, og hvorfor. Hvem som hadde dem før dem. Det var mange av karakterene jeg ikke likte, som blant annet Elsie som kunne virke noe nedlatende mot andre, så av den grunn var det noe vanskelig å like henne og gi henne sympati, til tross for at hun har det vanskelig.

Purcell er god på å få frem de gotiske elementene, og få frem dyster stemning både gjennom dynamikken mellom karakterene, været og isolasjonsfølelse. De bor ikke akkurat nærmest landsbyen. Selv om jeg likte stemningen og Purcells fortellerstemme, følte jeg likevel at noe manglet. Jeg har ikke noe i mot rolige bøker, men denne var kanskje litt vel rolig, og håpet hele tiden på at noe mer skremmende skulle skje, som aldri skjedde. Samtidig likte jeg boka, og selv om noe manglet, kjedet jeg meg ikke. Dette er en av de bedre bøkene jeg har lest i det siste. Personlig likte jeg The Shape of Darkness av Purcell hakket bedre. Handlingen i den boka var en smule mer fengende og mørkere enn det The Silent Companions klarte å være.

Fra min blogg: I Bokhylla

Gotisk uhygge.

Året er 1865, Elsie Bainbridge er nygift, gravid og enke. Mannen hennes døde plutselig da han befant seg på det gamle familiegodset, der han skulle gjøre huset klart til at kona og barnet de ventet skulle komme etter og flytte inn. Nå må Elsie istedet reise til "The Bridge" som huset heter, for å delta i begravelsen til mannen sin. Med seg har hun Sarah Bainbridge, mannens kusine som nå er Elsies selskapsdame.

Det blir ikke noe hjertelig velkomst på de to, tjenerne er dårlig forberedt på å ta imot herskapsfolk, huset har ikke hatt Bainbridger boende på mange år.Og det hersker generelt en ganske dårlig stemning over det hele. Allerede første natten våkner Elsie av uforklarlige lyder.

En dag Elsie og Sarah har begynt å utforske huset finner de et avstengt rom der de finner en gammel dagbok. Den er skrevet av en kvinne som bodde i "The Bridge" tidligere og er skrevet i 1635. De finner også en merkelig figur av tre, med veldig realistisk påmalte menneskelige trekk. En såkalt "silent companion".

Jeg syns boka er godt skrevet med gode miljøskildringer, men spøkeriene og de overnaturlige hendelsene fremstår for meg som ganske tåpelige. Det blir til tider mer komisk enn skummelt fordi ting blir så overdrevet.

Bokomslaget er i hvert fall nydelig, og det var en av grunnene til at jeg kjøpte denne boka.

Bøker jeg planlegger å lese i 2019 fordi planlegging er kjekt.