For femten år siden introduserte en av lærerne mine meg for en forfatter som sakte men sikkert har blitt en av mine absolutte favoritter; John Grisham. Den innbundne engelske kopien som hun la i hendene mine hadde et omslag som viste konturene av en dresskledd ung mann som løp med et fast grep om en dokumentveske. Over og bak ham lyste profilen av et ansikt ned på ham.
Det var først etterpå, etter at jeg leste boka og så filmen at jeg knyttet kopien læreren min lånte meg til filmens utgivelse. Og siden jeg ikke hadde sett en eneste Tom Cruise-film før "Firmaets Mann", var det også først etter filmen at jeg kunne sette navn på profilen på omslaget.
Siden den gang har både John Grisham og Tom Cruise vært to gjengangere i min underholdningsmeny. Grishams bøker, og da særlig hans juridiske thrillere, har en prominent plass i min bokhylle. Cruise har kanskje ikke en like stor eller prominent plassering i mitt hjerte eller min DVD-hylle, men han er likevel en av få skuespillere som får meg inn i kinosalen. Sist det skjedde var nå i sommer da jeg så "Edge of Tomorrow".
Men tilbake til Grisham.
Få forfattere i de siste tjuefem årene har vært like suksessfull som Grisham. Enda færre har definert sin nisje i like stor grad. Og enda færre igjen har like ofte produsert over gjennomsnittet bra selv i formsvake år.
"Prosessen" , hans nittende juridiske thriller, kom ut i 2011. Det er ikke en av hans beste. Det er heller ikke hans svakeste. Den plassen må "The King of Torts", "The Summons" og for så vidt "The Broker" konkurrere om. Og overraskende nok er det humoren mer enn plottet som redder "Prosessen" fra en forglemmelig bunnplassering sammen med nevnte titler.
Oscar Finley og Wally Figg er to middelaldrende og ambulansejagende advokater som driver et lite advokatfirma. Finnley & Figg. Både firmaet og partnerne holder så vidt hodet over vannet økonomisk. Det hindrer dem likevel ikke fra å stadig referere til firmaet som "boutique-firma". De sørger for å legge vekt på ordets franske opphav for å gi firmaet og partnerskapet et skinn av eksklusivitet. Ikke at det er mange igjen i Chicago som lenger tror på dem.
En annen som har mistet mistet troen er David Zinc. Men ikke fordi han ikke får lønn for strevet. Tvert imot. Zinc jobber i et av de største advokatfirmaene i Chicago og tjener 300 000 dollar i året. En inntekt som er dobbelt så høy som det Finley og Figg drar inn i året. Som om det ikke er nok, er han også godt gift med den skjønne kunststudenten Helen. Han burde være jublende lykkelig. I stedet er han bunn ulykkelig.
En morgen stopper det brått for David. Han klarer rett og slett ikke mer av det samme kjøret. Han løper ut av glasspalasset til advokatfirmaet sitt og søker trøst i bunnen av flaska i den nærmeste puben. Flere timer senere stiger han sjanglende inn i Finnley & Figgs kontor uten å legge merke til den Vietnamesiske massasjeklinikken ved siden av. Han er full, men klarer å presentere sin CV før han ber om å få en jobb.
Først har Walley og Oscar lite lyst til å innvilge Davids ønske. Ikke bare er han for full til å bli tatt på alvor, men enda viktigere er at firmaet har så dårlig råd at sekretæren, Mrs Gibson, stadig må skille mellom Oscar og Walley fordi de krangler som to bikkjer om fordelingen av den magre salæret som nå og da kommer inn. Ikke hjelper det at Oscars kone og datter blåser vekk det lille han karer inn, eller at Walley oftere har ideer om hvordan firmaet skal bruke det lille det tjener, enn om hvordan de skal forbedre bunnlinjen.
Når paret likevel aksepterer Davids ønske er det først og fremst av en grunn; fordi de håper å sko seg på prestisjen fra hans Harvard-utdannelse når de skal henge seg på en gruppesøksmål.
Gruppesøksmål, eller class-action, er et søksmål hvor en gruppe advokater samler sine ressurser og klienter for å legge an sak mot et selskap. Helst et multinasjonalt selskap som omsetter for milliarder.
Hensikten er sjeldent å føre saken foran en domstol. I stedet er grunnideen å skremme selskapet/selskapene nok til at de ber om et forlik. Deretter tar advokatene førti prosent av det tilkjente beløpet.
Søksmålet Finley & Figg har til hensikt å bli rike på, er anlagt i Florida. Der har en av de største og mest kjente gruppesøksmålsadvokatene i USA saksøkt det New Jersey-baserte legemiddelfirmaet Varrick Labs fordi selskapets populære anti-kolestrolmedisin antas å drepe de mange overvektige brukerne som ser på det som et mirakelmedisin. Dersom advokatene vinner frem, er de garantert et stort tjafs av Varricks verdier. Og Finley & Figgs kan ikke la være å sikle bare noen gjentar de tjuefem milliarder dollarene legemiddelfirmaet omsetter for årlig.
Før de kan ta sin velfortjente bit av Varrick, er Walley, Oscar og David nødt til å bruke penger de ikke har. På reklame. På å bestikke klienter for å skrive under representasjonskontrakter. På å vise seg frem for de andre gruppesøksmålsadvokatene, enda disse haine er langt mer velfødde på forlikspenger enn det lille firmaet noen gang har vært i nærheten av.
Overraskelsene er ikke få. Drømmene er ikke beskjedne. Men etter tjue år i rennesteinen av den juridiske verden, er det på tide at Finley, Figg og Zinc tar skjebnen ved hornene.
"Prosessen" største styrke er humoren. Grisham er en mester i å latterliggjøre den overdrevne trangen hos advokater til å vise seg for sine egne og andre. Her er patetiske men sympatiske karakterer som er godt klar over sin marsvinskjebne, men som likevel drømmer om den store og avgjørende saken som vil gjøre dem i stand til å gå av hjulet.
Dersom du liker Grisham, vil "Prosessen være et greit tilskudd i samlingen. Men hvis du aldri har lest forfatteren, så er det ikke en bok jeg vil anbefale. Boka bruker god tid på å komme i gang, og når den endelig gjør det er spenningsnivået ikke på høyde med det vi er vant med fra Grishams side.
Kort betyr det at Grisham, naturlig nok, blåser mange av banen. Men jeg hadde forventet noe bedre enn dette.
Tittel: Prosessen
Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 416
Terningkast: 3