Gemma er 16 år da hun blir kidnappet fra flyplassen i Bangkok og tatt med ut i den Australske ørkenen. Kidnapperen heter Ty og er en kjekk mann noen år eldre enn henne. Han virker foruroligende kjent på Gemma, og det viser seg at det ikke var noen tilfeldighet at det var nettopp hun som ble tatt den dagen på flyplassen.

Ty selv ser ikke på det han har gjort som en forbrytelse, han mener at han snarere har reddet livet til Gemma. Gemma har vansker med å innfinne seg med situasjonen, men etterhvert så skjer det ting som gjør at kidnapper og offer kommer nærmere hverandre.

Stjålet. Et brev til han som kidnappet meg er Lucy Christopher sin debutroman. Den er oversatt til mange språk og har også vunnet flere priser. Jeg har tidligere lest om romanen på andre blogger, og ble veldig glad da jeg så at den var en av bøkene som skulle sendes ut på høstens turnè. Og enda gladere ble jeg da jeg skulle få lese den!

Romanen er, som undertittelen sier, et brev skrevet av Gemma til Ty. Dette er et virkemiddel som jeg opplever både som en berikelse og en begrensning av historien som fortelles. En berikelse fordi det skaper en ekstra nærhet til det som skjer med Gemma. Det at hun henvender seg til Ty (du) gjør at jeg føler at historien kommer så mye tettere på, alt blir så mye mer intenst. Det gjør også at jeg følte at jeg som leser var en del av handlingen, at det som skjedde med Gemma på et vis også rammet meg. Hvordan Gemma opplevde Ty ble den måten jeg opplevde ham, og jeg syntes det var veldig interessant å oppleve at når Gemmas følelser ovenfor kidnapperen endret seg, så endret mine følelser ovenfor ham også. Jeg tok meg selv i å tenke flere ganger at er det noe Gemma ikke hadde, så var det Stockholmssyndromet – men kanskje var det slik at jeg etterhvert ble rammet selv? Uansett, så synes jeg dette gjorde lesingen veldig intens og interessant.

Men brevformen fungerte også som en begrensning for meg. Det at hovedpersonen skriver et brev til kidnapperen sin der hun forteller om hvordan hun opplevde fangenskapet, gir en sterk indikasjon på at de tingene Gemma fryktet i begynnelsen; å bli drept, ikke ville skje. Jeg var med andre ord aldri spent på hvordan det kom til å gå med henne i så måte, selve spenningen lå i hvordan forholdet mellom offer og kidnapper ville utvikle seg, og hvordan det hele ville ende. Siden jeg fikk noen anfall av Stockholm – syndrom i løpet av boka, så må jeg innrømme at de siste sidene var tøffe og vonde, om enn riktige.

Flere som har omtalt boka skriver at de opplevde ørkenen nesten som en karakter i seg selv, jeg er til dels enig – Lucy Christopher er dyktig på å skildre den tørre, varme og ubarmhjertelige sanda, men jeg merket at jeg på et punkt ble litt lei. Det ble litt for mye ørken og ørkenplanter, og jeg tok meg i å skumlese enkelte passasjer (og det er noe jeg svært sjelden gjør).

Alt i alt er jeg fornøyd med Stjålet av Lucy Christopher, og jeg veldig glad for at jeg endelig fikk lest denne boka. Det er noen småting som gjør at jeg ikke falt helt pladask eller ble helt revet med, men det er en solid og intens historie som forfatteren her forteller.

Lucy Christopher vokste opp i Australia, men flyttet til England der hun studerte kreativ skriving. Romanen er en del av doktorgraden hennes, og er utgitt i 18 land. Den har fått flere litterære priser.

Romanen er skrevet som et brev til en kidnapper, og det er tydelig at brevet er skrevet etter at noe har skjedd.

Gemma er en nydelig 16 år gammel engelsk jente som er på tur til Vietnam på ferie sammen med foreldrene. De mellomlander i Bangkok, og her krangler Gemma med mora. Gemma går til en kaffebar alene, bestiller en kaffe, og får hjelp med vekslepenger av en kjekk ung mann. Emma syns hun har sett ham før, men hun skyver tanken fra seg. Selvfølgelig har hun ikke det!

Emma skulle ha lyttet til intuisjonen sin, for den unge mannen som setter seg ved siden av henne på kafeen i Bangkok heter Ty, og han har fulgt etter henne i seks år!

Ty så Emma første gang da hun var 10 år gammel og lekte i parken. Han var uteligger og følte en sterk kontakt med henne. Ikke noe seksuelt, det kom senere, men en slags sjelevennkontakt.

Ty klarer å lure noe dop i Gemmas kaffe, et dop som gjør henne til en nikkedukke. Han får henne på et fly til Australia, og når Gemma kommer til seg selv er hun midt ute i Australias ørken. Det er bare rød sand og kaktuser rundt henne, og selvfølgelig, husene til Ty.

Gemma er fortvilt, hun er fanget i ørkenen, hun er i et mareritt. Ty forteller henne at han har reddet henne fra foreldre som ikke brydde seg om henne, men som lengtet etter å flytte utenlands uten henne. Han forteller om samtaler mellom vennene hennes, om ting ingen andre enn en som spionerer kan vite. Han forteller Gemma at han har reddet henne fra mennesker som ikke bryr seg om henne, og at de to kan skape en flott framtid sammen.

Det er en ubehagelig stemning i boka, men forfatteren klarer på en forbløffende måte å skape sympati for kidnapperen. Det er godt gjort! Jeg var overrasket over hvor mye jeg heiet på Ty, og hvor irritert jeg var på Gemma som ikke skjønte at hun kunne stole på ham. Så jeg ble i hvert fall et offer for Stockholmsyndromet.

Boka er en crossover bok, det vil i dette tilfellet si et bok som er beregnet på voksen ungdom og voksne. Den var spennende i perioder, og spesielt forfatterens evne til å manipulere lesernes følelsesliv gjorde inntrykk.