Poetisk og varmt om en dikter og hans esel

«Sølvfell og jeg, en andalusisk elegi» av Juan Ramón Jiménez er en nydelig, liten bok om en dikter og hans trofaste, kloke og godmodige følgesvenn, eselet Sølvfell. Nobelprisvinneren Jiménez (1881–1958) skildrer dagliglivet i sin fødeby, landsbyen Moguér sydvest i Spania. Språket er så bildeskapende, mettet og samtidig så lett, presist og poetisk. Det er som jeg ser, hører, lukter, smaker og fysisk kjenner dette livet. En fryd å lese.

Et eksempel: «Jarabuskenes tette kratt er oversådd med lette konturløse blomster, som var de roser av røk, av flor eller silkepapir – fire karmosinrøde tårer lyser innerst i begeret.» (s. 68). En mesterlig beskrivelse av blomster jeg har sett.

En elegi er opprinnelig en klagesang, men brukes i dag om lyriske dikt av lengselsfull, vemodig klagende karakter (Norsk akademisk ordbok). Klagende er ikke «Sølvfell og jeg», men den har en undertone av lengsel og vemod. Bare 15 år gammel ble den begavete Juan Ramón sendt til Sevilla for å studere og utvikle sine kunstneriske evner. I boken lever han seg tilbake til sin barndom by, sammen med sin beste venn. «Min lille by omga min lykkelige barndom i et hus med høyloftete værelser og innebygde gårdsplasser, som bugnet av blomstrende planter.»

Og den har humor og glede. For eksempel da dikteren vil vise Sølvfell byens vakre, innelukkete blomsterhave. «Eselet kan nok ikke få komme inn her, min herre. «Eselet? Hvilket esel? For jeg hadde glemt at Sølvfell ser ut som et dyr.» (s. 77) Eller i hyllesten til brødet: «Brødet går sammen med alt: Det dyppes i oljen eller salaten, det spises til osten og til druene, for som den gamle regelen sier: «å gi smak av kyss». Det passer til vinen, til oljen, til salaten, til skinken, til buljongen, ja til brødet selv – brød med brød.» (s. 47)

Som Jiménez skriver i sitt forord: «Denne lille bok, hvor gleden og sorgen er tvillinger, som Sølvfelles to ører (…)»

«Platero y yo» ble utgitt i 1914 og regnes (ifølge Store norske leksikon) som den ypperste samling prosadikt som er skrevet på spansk. En klassiker for barn og voksne i hele den spansktalende verden. Likevel skulle det gå nesten sytti år før den ble oversatt til norsk. Solum forlag skal ha ære for å utgi en forkortet utgave av «Sølvfell og jeg» i 1981 og skam for noen korrekturfeil.

Boken er illustrert med uttrykksfulle strektegninger av Rafael Alvárez Ortéga.

Jeg har vært i Huelva-provinsen der Moguér ligger. Ved neste Spania-reise vil jeg besøke byen, se hvilke spor jeg kan finne etter Jiménez’ barndomsby og omegn.

Det er ikke mange bøker som kommer inn på min favorittliste, men denne er selvskreven.

Med tanke på undertittelen «En andalusisk elegi» antok jeg umiddelbart at dette var skrevet av en gammel mann. Det er det ikke, Jiménez var i 30-årene da tekstene ble til, men han hadde da opplevd en hel del, blant annet krig, tap av sin far, og han hadde vært innlagt på et nervesanatorium.

Tekstene framstår for meg som små øyeblikk av oppmerksomt nærvær, som om han midt i hendelsene har satt seg ned, tatt pennen fatt og skrevet det han ser, sanser og antar.
Han samtaler med sitt esel, som like gjerne kan være en yngre og mer sorgløs versjon av ham selv, men som også viser Juan sin kjærlighet og respekt for alt levende. Eslet er likestilt, om ikke et bedre vesen enn mange mennesker. Det er i alle fall lyttende og forståelsesfullt, og Sølvfell dømmer ingen. Tre egenskaper vi mennesker ikke er fullt så gode på.

Først tenkte jeg at det var vanskelig å se at dette var ment som en bok for barn, fordi den har så mange finurlige metaforer og, slik jeg oppfatter det, underliggende meninger og budskap, men utover i boken endret jeg oppfatning.
Det er det geniale, man kan lese den poetiske teksten, og kun nyte det vakre språket og de detaljerte beskrivelsene. Man kan velge å samtale om teksten og på den måten nærme seg vanskelige tema, eller man kan som voksen grunne over en dypere mening av innholdet.

Den passer både for liten og stor.

Jeg personlig synes at vi, i dagens samfunn, er for opptatt av å skåne barn fra døden og sorgen, noe som fører til at når den inntreffer så oppleves den som alt annet enn naturlig. I boken går sorg og glede hånd i hånd og begge utgjør det vidunderlige livet.

Selv om boken er liten, er kontrastene store og de forsterker hverandre så fint.
Sorg og glede, det skumle og det trygge, det stygge og det sensuelle, det mørke og det lyse, det skjøre og det robuste…
Tydelig illustrert i fortellingen om «Gutten og vannstrålen» (s. 49) Her er det lek og sjeledyp, vann og tørke, ingen trær og oase, varmt og kjølig, filler og slott, svakhet og styrke.
Fortellingen slutter som følger: Sølvfell, jeg vet ikke om du helt kan forstå meg når jeg sier at den gutten holder min sjel i sin hånd. Jiménez refererer til vannet. Dette og mye annet får meg til å henfalle til filosofering.

Vinnere av nobelprisen.
Nobelprisen ble ikke utdelt i 1914, 1918, 1935 og 1940-1943. To personer mottok prisen i 1904, 1917, 1966 og 1974.

En liste for meg selv, men jeg tar likevel imot innspill, særlig nyere poesi.