"Hun sa at livet hans kom til å bli som å gå motstrøms i en stri elv. Hemmeligheten var å ta små skritt og bare fortsette framover. Hvis han prøvde å ta for stort skritt, kom strømmen til å slå ham over ende og feie ham med seg nedover elva igjen." Små skritt

Skuffelse over forfattere kommer i forskjellige drakter. En variant er den som veller opp i en når en bok og forfatter som har vært avsindig hypet, mildt sagt ikke lever opp til forventningene. En annen type er den man opplever når en skribent som imponerte deg på den første daten, leverer en bok nummer to som på sitt beste etterlater deg likegyldig. Så er det selvsagt den tredje typen, den typen som får deg til å sverge på at du aldri vil plukke opp en bok av forfatteren det gjelder.

Om jeg kan velge én jeg vil unngå som pesten, så må det være nummer to; arrene etter en nesten-bok, altså en bok som får til så mye riktig, før den kollapser, sitter dypere i meg enn de regelrette skuffelsene. Jeg kan leve med en dårlig bok. Det er noe annet med en nesten fantastisk bok.

Louis Sachars «Små skritt» havner dessverre i kategori nummer to.

Problemene starter med plottet. Mens mitt første møte med forfatteren, kritiker og salgssuksessen «Hull», hadde et gripende premiss, en hovedperson med fokus som ville noe og noen interessante karakterer, er «Små skritt» retningsløs, mangler dramatisk driv og har en hovedperson som var langt mer interessant da han var en bi-karakter i «Hull» enn her, hvor han er i sentrum.

Helt til også forfatteren innser at hans selvforskyldte problemer ikke kan holde på leseren og introduserer for en ung pop-stjerne som er omgitt av haier og trues av en fan.

Starten er god. Der re-introduseres vi for Theodore Johnson, aka Armhule. Han er hjemme i Texas, et stykke fra tukthuset av en ungdomsleir hvor vi møtte ham sist og det gærne sporet som førte ham dit. Nå bor han hjemme hos foreldrene, jobber har mål i livet.

Ut over å fullføre ungdomsskolen, bli kvitt navnet Armhule og unngå bråk som kan føre ham på ville veier igjen, er han oppsatt på å spare penger. Og når vi møter ham har han vært såpass disiplinert at han har lagt til side så mye som 750 dollar. En anselig sum for en som tjener en lite imponerende timelønn hos et selskap som selger vanningssystemer og tar seg av hagene til de velhavende i byens vestkant.

Ulykken som setter livet hans på hodet, vekker politiets interesse og til noe enda verre, starter med X-Ray, en kamerat fra Greenlake. X-Ray har hørt at konsertbillettene til tenåringsidolet Kaira DeLeon selger som varmt brød og vil dyppe tåa i billetthai-bransjen.

Problemet hans er at han ikke eier nåla på veggen. Men han vet om Armhules sparegris, og med løfter om stor profitt, overtaler han Theodore til å investere flere hundre dollar i den ulovlige geskjeften.

Ingen av dem vet at ryktene om at den eventyrlige etterspørselen etter billettene, er en historie som er plantet av DeLeons management-lag.

Om du er som meg og antar- slik jeg gjorde- at Armhules tap vil drive plottet, fortjener boka mild applaus for å ta andre veier. Men det ville fortjent trampeklapp om noen av veiene faktisk hadde vært interessante. Det er de ikke.

X-Ray og Armhule klarer å selge de fleste av billettene, med god fortjeneste. Det er først når X-Ray blir grådig og lurer Theodore-ikke ved å underslå eller stjele fra ham- men ved å gi ham falske billetter, at boka går fra å være interessant til å være forutsigbar og skuffende.

Hvis du har lest «Hull» og er inspirert til å lese andre bøker av forfatteren, slik jeg var, er «Små skritt» en bok som du godt kan hoppe over med god samvittighet. Den har verken sjarmen, den dramaturgiske nerven, humoren eller hjertet «Hull» hadde. Så spar deg for skuffelsen og les noe annet.

Helt middels.