Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Anna Stinas forhenværende mann, Ivar, forsvinner, og hun reiser til huset og bygda hun forlot for ni år siden. Der treffer hun Iben, som var leieboer hos Ivar da han forsvant. Mellom de to kvinnene vokser det frem et vennskap, som gir liv til fortellinger om dem selv og Ivar; Iben vet noe om Ivar som Anna Stina ikke vet.
Omtale fra forlaget
Når Anna Stinas forhenværende mann forsvinner sporløst, må hun dra tilbake til huset og bygda hun forlot for ni år siden. Der treffer hun den yngre kvinnen, Iben, som var leieboer hos Ivar da han forsvant. Gradvis overvinner de to kvinnene mistroen til hverandre, og et vennskap vokser frem, som gir nytt liv ikke bare til en hage, men også til fortellinger om dem selv og Ivar. Iben har tilbrakt mange år på reise og hun er full av historier og fremmende landskap, mennesker og myter. Men hun vet også noe om Ivar som Anna Stina ikke vet. Skulle du komme tilbake handler om hjemkomst og oppbrudd, om lengsel ut som ikke alltid lar seg skille fra lengselen hjem, og om årringer i et menneskeliv nesten som i tre. Romanen fletter de tre stemmene i hverandre, og fanger inn det váre ved vennskap så vel som det voldsomme ved kjærlighet og svik.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2000
Format Innbundet
ISBN13 9788249500055
EAN 9788249500055
Språk Bokmål
Sider 247
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHan kjenner trærne, han frykter ikke de dype granskogene, føler seg ikke bortkommen i de glisne furumoene. Han kan stryke et tre over barken og si hvordan det ser ut inni, han kan sikte seg oppover stammen, og vite hvilke sorger som har blåst forbi, år etter år, og vridd grenene ut av ledd.
Om hundre år er allting glemt, sa mamma.
Alle disse løgnene vi lever med. Om hundre år husker kanskje et tre alt det du vil de skal glemme.
Jeg husker at jeg var yngre, at jeg hele tiden levde med en visshet om at jeg kunne forandre livet mitt, hvilket jeg også gjorde. Ni år skrumper inn og blir borte, de sytten årene jeg levde her fortettes, alt finnes her i denne gamle kjøleskapdøren, i den brukne riven. Jeg forlot det og jeg har aldri tillat meg selv å angre. Men akkurat nå skulle jeg plutselig ønske, uten fornuft eller rasjonalitet, at jeg kunne få en eneste ettermiddag tilbake, et øyeblikk, et lite pust av den gamle tilhørigheten. Jeg skulle ønske at jeg hadde satt større pris på det som var, at jeg hadde stoppet opp og sett at jeg en dag skulle stå her og lengte tilbake, lengte, selv om jeg vet at jeg strekker meg mot noe som ikke finnes lenger, noe som kanskje aldri fantes, det kan jeg ikke vite, her jeg befinner meg nå, så fjernt fra det som var. Jeg kan ikke vite om det er en løgn jeg griper etter. Men jeg håper det var virkelig, at jeg faktisk hadde det livet jeg plutselig, i et blaff, synes virker så forlokkende.