THEODOROS: Å utfordre Sokrates i diskusjon er som å utfordre kavaleriet i åpent landskap!

ELEATEN: Jeg tror i alle fall jeg ser en stor og slitsom form for uvitenhet som vanskelig lar seg betrakte alene for seg selv, og som motveier alle de andre formene for uvitenhet.

THEAITETOS: Hvilken er det?

ELEATEN: Det å tro at man vet noe man ikke vet. Av dette synes alt som rokker forstanden hos oss, å oppstå.

THEAITETOS: Sant.

ELEATEN: Og bare denne del av uvitenheten, vil jeg tro, kalles dumhet.

THEAITETOS: Javisst.

ELEATEN: Hva skal vi kalle den del av opplæringen som befrir oss fra denne form for uvitenhet?

THEAITETOS: Jeg tror, kjære gjest [...], at den den du snakker om, her hos oss kalles oppdragelse.

SOKRATES: 'Men ondskap kan ikke utryddes, Theodoros, for det må alltid finnes noe som er motsatt det gode, og den kan heller ikke holde til blant gudene, men ferdes nødvendigvis omkring i de dødeliges naturlige trakter. Derfor bør man bestrebe seg på å unnslippe herfra og dit så fort man kan. Man slipper unna ved å bli så lik en gud som mulig, og å bli lik en gud er å bli rettferdig og from med klokskap.'

DEN FREMMEDE: [...], og her er det vi finner den sanneste definisjonen av riktig statsstyring: For er det ikke når en vis og god mann styrer til sine undersåtters beste? Se på skipperen som vokter over skipet og sjømennene, han holder seg ikke til noen nedtegnede lover, men ved å la kunnskapen være den styrende regel handler han til beste for alle som seiler med ham. Slik er det også med staten, der de som er i stand til å herske, kan oppnå det riktige for byen ved å sette sin lit til kunnskapen og gjøre den mektigere enn noen lov. Og uansett hva disse forstandige herskerne gjør, er det ikke feil så lenge de holder seg til denne ene og altoverskyggende forholsregelen: Å følge forstand og kunnskap for å spre rettferdighet blant byens innbyggere, for å sikre dem trygghet, men også for å gjøre dem bedre enn de var før.