[Interessant betraktninger rundt virkelighetslitteratur fra Bringsværd her. Boka kom ut i 1989.]

En hvilken som helst klattmaler har borgerskapets velsignelse til å male seg selv i helfigur og med svaiende ståpikk. Det ventes nesten av ham.

En forfatter som blander seg selv og sitt privatliv inn i sine romaner, er ekshibisjonist og kulturrådet vet hva.

En maler og en billedhugger bruker levende modeller. Det regnes som god kunst om han får det til å «ligne», slik at vi ser hvem det skal forestille.

For en forfatter er det ufint å bruke levende modeller. Og uansett hva han gjør eller ikke gjør, må han for Guds skyld sørge for at det ikke «ligner», ingen må kunne kjenne seg igjen …

Meningen er antagelig at litteraturen bør holdes på avstand.

Av dette slutter jeg at ord anses som farligere enn bilder. At det hele altså er et forkledd kompliment.

...et ti-år preget av beinhard sosialrealisme. Det var ikke så
enkelt å vinne forståelse for at man ikke kjente seg tiltrukket
av endeløse nitide skildringer fra "det sanne, virkelige og
proletære kjøkken-, kjønns- og fabrikkliv" ... tiåret da unge
skrivende mennesker så det som plikt å frelse verden minst tre
ganger før frokost ...

I Norge har vi vært spøkefulle til å legge vårt hoved-universitet
til stedet som antagelig betyr "gjør mennesker blinde".
På 70-tallet levde Blindern virkelig opp til sitt navn. (...)

Ett fristed fant jeg i disse årene: at jeg likte å skrive for barn.

Men sett at det bare er det private som kan være generelt? Og bare det rent personlige som kan bli virkelig almen-menneseklig?

Så er altså humor et selvbedrag?
Humor er en hvit løgn.
Den som ikke liker hvite løgner, fortjener å gå med paraply og stresskoffert hele livet – besatt av tanken på å holde vekten og unngå hull i tennene.

Hva er utgangspunktet for meg? Først og fremst: jeg skriver aldri en bok om noe jeg har greie på eller vet for mye om.