Dette er nok en av de bøkene jeg husker best fra 2017, eller sagt på en annen måte; en av dem som satte mest avtrykk hos meg. Jeg liker veldig godt Engers måte å ordlegge seg på, hun forteller historiene sine rolig, uten for mye dikkedarier og skaper sterke og troverdige karakterer og historier. Det er beskrevet mange gode opplevelser mellom mennesker, og i en setting som er lett gjenkjennelig for mange.

Carla er 60 år, anerkjent anestesilege, skilt og med 2 voksne barn. Hun skal kjøre fra Oslo og hjem til bygda for å besøke sin gamle mor. En kollega har en niese som skal samme vei, og overtaler Carla til å ta med Synne.
Det er vinter og i en sving ligger en lumsk issvull og venter. Carla mister kontrollen over bilen, kjører utfor en skrent, og klarer ikke å redde livet til den unge kvinnen i passasjersetet. Hun, som har reddet hundrevis av liv!
Hvordan holde ut smerte når den ikke lenger har noe formål, og hva skal man føle når ingen trenger deg lenger?

Nok en god og klok bok fra Engers penn.

Jeg valgte å lese romanen Pust for meg av Cecilie Enger fordi jeg hadde gode leseopplevelser da jeg leste bøkene som jeg skrev om i innleggene:

Cecilie Enger: Mors gaver

Cecilie Enger: Himmelstormeren - portrett av Ellisif Wessel

Pust for meg ble utgitt i 2017 på forlaget Gyldendal. Romanen er på 247 sider, og utgaven jeg har lest er et leseeksemplar fått av forlaget. Romanen ble, på samme måte som bøkene nevnt over, en god leseopplevelse. Det er en roman med tema som jeg fant tankevekkende. Carla tar valg underveis som for meg er urovekkende. Den etterlater seg løse tråder – hvordan vil det gå med hovedpersonene Carla Ruud etter at romanen er avsluttet? Som tidligere skrevet i innlegg – slike bøker liker jeg.

«Det var en kollega på sykehuset som hadde satt meg i forbindelse med henne et par dager tidligere, fordi jeg etter et morgenmøte hadde sagt jeg skulle hjem denne fredagen. Opp til dalen og bygda der jeg vokste opp, for å besøke moren min. Kollegaen, Morten Øynes, en vennlig og veltrent anestesisykepleier, hadde begeistret fortalt at niesen hans også skulle oppover dit, samme dag. Han hadde stolt forklart at familien var liten og tett sammensveiset, og at de snakket sammen ofte. Det var derfor han visste at hun var engasjert for å sette opp et stykke med en lokal teatergruppe og skulle bo der i sju uker.»

Etter å ha lagt ryggsekken i bagasjerommet, setter passasjeren seg inn i forsetet med kofferten mellom bena. Hun presenterer seg som Synne Løken Kristiansen. Raskt begynner Synne å stille Carla en rekke spørsmål:

«Jeg fortalte at jeg hadde fylt seksti år sist høst. At det kjentes fint og uansett var bedre enn alternativet. Jeg fortalte at jeg likte jobben min som anestesilege og ikke hadde planer om å pensjonere meg på mange år. At jeg hadde to voksne barn, en datter på trettien og en sønn på tjueåtte. At Ingrid jobbet i en butikk som solgte økologisk mat og at Johannes jobbet som historielærer på en ungdomsskole, mens han også holdt på med en masteroppgave om fransk 1700-tallshistorie.
Og at jeg hadde vært skilt i en mannsalder.»

Synne følger opp svarene med å stille oppfølgingsspørsmål – provoserende spørsmål.

«Jeg angret på tilbudet om skyss. Jeg forstod at det verken ville bli tid til radio eller stillhet. Bare denne kvinnen som spurte meg ut, og som fortsatte å stille spørsmål selv om jeg prøvde å vise at jeg ikke var interessert i å svare»

Synne snakker og snakker i timevis. Det siste tema hun er innom er en sang på radioen, Wish You Were Here, som Synne hadde hatt som vuggesang. Carla sier at hun aldri har hatt et forhold til Pink Floyd:

«- Hvorfor sier du det? sa hun. Hun argumenterte ikke imot, men gjentok spørsmålet da jeg ikke svarte.
- Hvorfor sa du det, egentlig?
- Hvorfor sier man det man mener? sa jeg, og da pustet hun en hånlig latter gjennom nesen og i den neste svingen kjørte vi ut, rett gjennom en lav snøfonn og ned en bratt skråning.»

Kofferten Synne har mellom bena treffer halsen hennes.

«I sekundene etter at bilen kjørte utfor veien tror jeg at jeg tenkte på Ingrid og Johannes, på døden, på snøen som føyk over frontruten. Kanskje var jeg bevisstløs noen sekunder. Jeg vet ikke. Men jeg var merkelig uskadet, og jeg husker Synnes hender mot sin egen hals og at jeg instinktivt forstod at munn-til-munn ikke ville være mulig, og at det eneste som kunne redde henne, som kunne få luft i henne, var om jeg klarte å lage en direkte tilgang på halsen hennes. Hveselydene ble svakere, leppene ble blå, grepet om halsen slappere og jeg skrek at jeg skulle redde henne. Jeg husket historien om den snartenkte legen som hadde kommet til et ulykkessted der luftveien hos en dame var helt blokkert, og at han hadde tatt en bic-penn fra innerlommen, dratt ut det tynne og bøyelige blå plastrøret inni, skåret seg vei gjennom halsen med en lommekniv og deretter ført pennen rett ned i pusterøret. Pustet for henne helt til ambulansepersonellet overtok. «

Til tross for sin erfaring, klarer Carla ikke å redde livet til Synne. Årsaken til utforkjøringen er en issvull i veibanen. Ulykken endrer livet til Carla Ruud. Hun søker trøst hos den gamle moren sin på nitti år. Hos barna sine, og særlig datteren som hun har et nært forhold til. Tanken på at foreldrene til Synne har mistet datteren sin plager henne. At det siste mennesket Synne opplevde, var et menneske som synes Synne var irriterende. Hun stiller spørsmål ved om hun er i stand til å fortsette i jobben – om andre kan mene det.

«Det kjentes som om ulykken hadde låst meg inne i et trangt rom. Den ville ikke slippe meg ut selv om jeg ønsket å gå i Synnes begravelse og ville se faren hennes inn i øynene. Det var som å tvinges til å leve et hverdagsliv uten å ha lov til å bekymre meg for mine egne barn, uten å ha lov til å savne mor eller jobben eller venner. Tvunget til hvert eneste minutt å ikke tenke på alt som var det egentlige livet mitt, fordi å tenke på noe annet var det samme som å bli holdt innelåst for alltid.
Jeg kom aldri til å bli fri igjen.»

Link til blogginnlegget omtalen er kopiert fra

Jeg syntes dette var en flott bok - lavmælt og klok. Jeg likte stemningen og refleksjonene og beskrivelsene av kjærligheten mellom generasjonene. Det var en bok som var behagelig å lese til tross for tungt tema.

Hovedpersonen opplever en forferdelig bilulykke i begynnelsen av romanen. Det er hun som er sjåfør og en issvull i veien som hun ikke kunne forutse gjør at hun blir frikjent for all skyld. Skyldfølelsen tærer på henne, hun vet ikke hvor hun skal gjøre av den, og den ligger som en mørk undertone gjennom hele historien. Hun er anestesilege og mor til to, har også en mor hun besøker på sykehjemmet. Tap, smerte, skyld og sorg er noen av temaene, og det er engasjerende og litt vondt å lese. Men jeg opplever likevel at hun på sett og vis kommer seg videre. Det er forfatteren selv som leser, fint å høre på. Sårt og nært. Klok bok.

Bøker jeg har lest i 2023