Postkort fra alle tings utkant
essays
av Levi Henriksen (forfatter).
Gyldendal 2012 Innbundet
Kjøp boken hos
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boken inneholder essays om oppvekst, musikk, religiøsitet, skihopp og utallige forsøk på å skrive seg inn i skjønnlitteraturen.
Omtale fra forlaget
Essays om alt som er viktig -- om barnetro, skihopp, musikk og alle de skrønene som kan føre en inn i litteraturen.
Før Levi Henriksen ble forfatter, var han journalist. Og før han ble journalist, var han rockemusiker, pinsevenngutt og hundset skoleelev som hver dag måtte ta skolebussen sammen med de store guttene. Det var ikke alltid han kom seg av på riktig holdeplass når han ble bundet til bussetet. Men hver onsdag fikk han i hvert fall albuet seg fram til skranken på biblioteket. Der kunne man låne vinylplater og høre på sine yndlingsartister en stakket stund. Hjemme satt moren, søndagsskolelærerinnen, med sin feministiske fromhet og store flanellograf der hun framstilte bibelens dramatiske fortellinger. Faren hoppet på ski og fortalte skrøner. Dette og mer skriver Levi Henriksen om i denne samlingen essays om oppvekst, musikk, religiøsitet, skihopp og utallige forsøk på å skrive seg inn i skjønnlitteraturen.
"I løpet av drøye 250 sider beveger han seg relativt elegant mellom sjangere, og er både tidvis morsom og ikke minst på grensen til det rørende - uten at det blir for sentimentalt. Henriksen er en mester i å beskrive mennesker."Moss Avis.
Bokdetaljer
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788205427372
EAN 9788205427372
Omtalt person Levi Henriksen
Språk Bokmål
Sider 257
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
1 8 1 0 0 0Bokomtaler
Noen ganger åpner du ei bok, og så er det som å komme hjem! Du tar av deg skoa, setter deg til rette i sofa’n eller godstolen og bare er, mens du leser og leser. Slik var mitt møte med denne essaysamlingen av Levi Henriksen.
Et essay er en tekst som stiller spørsmål, enten ved kjente forestillinger eller aktuelle saker. De kan være et såkalt saksessay, der saken er i sentrum mens forfatteren holder seg mer i bakgrunnen. I et personlig essay derimot, er forfatteren så absolutt tilstede, det er skrevet i jegform og bygger gjerne på personlige erfaringer og refleksjoner.
Da er det kanskje ikke så rart at jeg føler at jeg har blitt bedre kjent med denne Kongsvinger-gutten, journalisten og pinsevennen, etter å ha lest boka hans fra 2012. For han byr virkelig på seg selv i denne samlingen der han skriver om alt fra valget av bilmerket til de forskjellige hovedpersonene i romanene sine, til hans mors valg om å klippe håret og å gå med benklær i pinsemenigheten, via tyskopplæringa til sønnen. Og visste du at “Ingen kan synge blues som Arne Scheie”?
Videre skriver han om bilen sin – en amerikaner med farge som muggen kneip, importert fra Texas. Og om det å miste sin far bare uker før han selv ble far og at faren fremdeles kalte han for “guttungen”. Han skriver også om sitt forhold til Gud og Gudstjenesten. Og om fotball, musikk og mye mer.
Vegard Ulvang sa en gang at han trodde at mennesket blir preget av det landskapet det vokser opp i. Det tror jeg han har rett i. Kanskje er det derfor denne innlandsjenta og skaubygdingen finner seg så godt til rette i tekstene til en av Hedmarks store forfattere.
Skriv en omtale Se alle omtaler av verket
Diskusjoner om boka
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSitater fra dette verket
Bjørg L. siterer Postkort fra alle tings utkant av Levi Henriksen (side 223)
21:28, 10. desember 2014 Ingen har det som favoritt. Kommentarer: 4
Hos pinsevennene derimot var lukta av tro mye mer sanselig. Eimen av svette nylonskjorter og stram ånde. Tre timer uten vått og tørt, med stadig tungetale og hallelujarop, stilte store krav til både deodorant og munnvann. Det siste faren pleide å gjøre før han dro på møtene var derfor å henge av dressjakka på en stol og så sprute små skvetter fra Aqua Velva-flaska utover tweedstoffet både foran og bak. Minst to ganger i uka fikk møtejakkene denne behandlingen, og etter et par vintersesonger pleide de å lukte så merkelig at moren skar dem opp til vaskekluter.
Hanne R siterer Postkort fra alle tings utkant av Levi Henriksen (side 115)
10:30, 28. august 2012 Ingen har det som favoritt.
(...) ingen mann er høyere enn sin egen fallhøyde og man kan aldri eie mer enn det man har gitt bort.
Bjørg L. siterer Postkort fra alle tings utkant av Levi Henriksen (side 199)
22:15, 9. desember 2014 Ingen har det som favoritt.
En roman er bare noe folk driver med når de ikke har tid til å skrive kort. En roman er bare en novelle med ekstra mye soving og eting.
Bjørg L. siterer Postkort fra alle tings utkant av Levi Henriksen (side 31)
21:45, 17. november 2014 2 har det som favoritt.
Jeg vet ikke lenger hvor jeg kan finne det norske, om det i det hele tatt er mulig å finne det. Kanskje jeg burde bli den første i familien til å utvandre; det må være mye bedre å føle seg fremmed i et land jeg kan føle meg hjemme i, enn å være hjemme i et land som bare blir meg mer og mer fremmed.
Bjørg L. siterer Postkort fra alle tings utkant av Levi Henriksen (side 131)
20:35, 8. desember 2014* Ingen har det som favoritt.
- Det var Buck Owens. Han drev sin egen restaurant og konsertscene i Bakersfield i California. Han pleide å spille hver helg i konsertsalen sin, men en kveld følte han seg ikke bra, og etter å ha spist middag, gikk han fra restauranten mot bilen sin for å dra hjem og legge seg. På parkeringsplassen møtte han et ektepar som spurte om han ikke var Buck Owens? Buck måtte innrømme at det stemte. "Vi har nesten alle platene dine," sa ekteparet. "Vi har kjørt helt fra Ohio og gleder oss til konserten Vi har aldri sett deg live før." Buck Owens tenkte at han ikke vil skuffe ekteparet, og gikk tilbake på scenen og spilte konserten. Så dro han hjem, la seg i senga og døde.
På dette tidspunktet er jeg like rørt som når mamma pleide å fortelle meg om "Vesleblakken" for at jeg skulle sitte stille når hun skulle klippe meg. Sønnen min stryker meg over armen som om han skulle vært faren min.
- Det var en fin historie, sier han. Jeg nikker, så kjører vi videre i taushet, og jeg håper vi begge vil huske denne kjøreturen. Han på full fart inn i livet sitt. Jeg godt over halvveis i mitt.
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Andre utgaver
-
1.
-
2.
