Omtale fra forlaget
Marcel Proust: På sporet av den tapte tid II – I skyggen av piker i blomst Marcel Proust (1871–1922) vokste opp i et borgerlig, beskyttet miljø like utenfor Paris. I sine unge år førte han en fornem tilværelse blant overklassen, men samtidig led han av kronisk astma og trengte tilsyn. Da moren døde i 1905, trakk han seg gradvis tilbake fra offentligheten. Fra 1910 tilbrakte han mye av sin tid på soverommet, hvor han sov om dagen og skrev om natten. Med dette som ytre betingelser skapte Proust den store romansyklusen På sporet av den tapte tid. Verket var fra Prousts side opprinnelig tenkt som en roman i tre bind, men den franske forleggeren ga den siden ut i femten. I skyggen av piker i blomst utgjør bind tre og fire – av i alt tolv – i den innbundne, norske utgaven. Med På sporet av den tapte tid var Proust med på å endre romankunsten på avgjørende vis. Den tradisjonelle psykologiske roman ble avløst av en mer innoverskuende og springende fortellerform. Romanen er i en viss forstand også en selvbiografi, en skildring av en kunstners søken tilbake til barndom og oppvekst. En sentral ledetråd blir hvordan den spontane erindring gjør det mulig å gjenopprette spor av fortid. For Proust er det tapte paradis det eneste sanne, den indre verden det eneste virkelige.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788205467323
EAN 9788205467323
Serier På sporet av den tapte tid. Jubileumsutg. På sporet av den tapte tid (2)
Genre Klassisk litteratur
Omtalt tid 1900-1945 1850-1899
Språk Bokmål
Sider 575
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Når vi snakker, forestiller vi oss bestandig at det er våre egne ører og vårt eget sinn som lytter.
Før vi lærer ensomheten å kjenne, består all vår bekymring i å finne ut av hvordan vi skal kunne forene den med visse gleder som ikke lenger er noen gleder når ensomheten først er blitt et faktum.
Den forakt min far næret for min type intelligens ble tilstrekkelig korrigert av kjærlighet til at han stort sett forholdt seg til alt jeg gjorde med blind overbærenhet.
Vi brukte to timer! Jeg kunne gjort den samme turen tre ganger frem og tilbake på rokken min." Jeg som hadde beundret Saint-Loup da han helt naturlig hadde kalt det lille toget "metemarken", på grunn av de utallige omveier det tok, ble helt stum når Albertine så ubesværet sa "trikken" og "kjerra". Jeg fornemmet hennes mesterskap på et verbalt område hvor jeg var redd hun skulle konstatere min underlegenhet og forakte den. Og enda var den rikdom på synonymer som den lille flokken rådet over for å omtale denne jernbanen, fremdeles ikke åpenbaret for meg. Når Albertine snakket, holdt hun hodet urørlig, neseborene lukket og beveget bare det aller ytterste av leppene. Det førte til et slepende og nasalt tonefall, hvor det muligens inngikk en provinsiell arv, et ungdommelig svermeri for en flegmatisk engelsk stil, innflytelsen fra en utenlandsk guvernante og en kronisk betennelse i bihulene.
For øvrig, når det gjelder alle de begivenheter og situasjoner i livet som angår kjærligheten, er det best å ikke prøve å forstå, for i sine ubønnhørlige såvel som i sine overraskende manifestasjoner later de til å være styrt av magiske snarere enn av rasjonelle lover.