12 år gamle Sierva Maria de Todos Los Angeles vokser opp hos sine foreldres slaver. Hennes far, markien, er for opptatt med sine sysler til å legge merke til henne, og hennes mor næret et hat mot henne så fort hun kom ut i dagslys. I redsel for å ikke kunne stagge sin lyst til å drepe henne, nekter hun stadig å ha datteren i sitt hus.

I stedet for har Sierva Maria hele sitt liv blitt passet på av Dominga de Adviento og de ande slavene i husholdningen. Hun snakker deres språk, har adoptert deres skikker og væremåte. Hun synger deres sanger, forteller deres sagn, fråtser i deres mat og danser deres danser. Som et uønsket og uelsket barn lever hun sitt eget liv, uavhengig av andre, blottet for samvittighet og hang til sannhet.

En dag hun er ute på markedet blir hun bitt av en hund som senere dør av hundegalskap. Jentungen blir raskt rabiat selv, om hun ikke alltid har vært det, oppvokst i en kultur vesensforskjellig fra markiens skrevne og uskrevne lover om akseptabel fremtoning. Det debatteres heftig om hun er smittet av hundegalskap eller om selve djevelen har bosatt seg i hennes sjel. Faren, gjennomsyret av samvittighetsnag og katastrofalt forsinket kjærlighet, er villig til å ofre alt for å helbrede henne.

Alskens remedier og behandlingsformer tas i bruk, både fysisk og mentalt. Fullstendig ødelagt av all verdens utrensningsprosesser sendes hun til et kloster for den siste pleie og djevleutdriving.

En av biskopens mest betrodde, Cayetano Delaura, opplever et kall fra Gud om å hjelpe denne stakkars piken med det sagnomsuste lange håret. Han reiser til klosteret og opplever raskt å bli ugjenkallelig betatt, fullstendig ute av stand til å la være å elske henne. Like raskt faller også Sierva Maria for ham.

Verken motgift, hellige bibelvers eller kjærlighet kan redde det fortapte, torturerte pikebarn. 200 år senere er forfatteren selv vitne til det fascinerende, dog akk så makabre, funnet av hennes etterlevninger. Uendelig mange meter med det vakreste hår.

Så skriver han i alle fall. - Allerede i forordet. Som ung journalist setter han funnet raskt i sammenheng med sagn han selv har vokst opp med. Og alt dette forteller han med sin sedvanlige magi, akkurat så blomstrende og fargerikt at man sluker hvert ord. Lar seg rive med og lever seg inn i.

Selv skildringene av Sierva Marias kjødelige mor virker forlystelig, tross hennes generelle uappetittlighet og gjennomsyrede ufinhet, der hun velter seg i sin enorme nakenhet. Kontinuerlig fråtsende og fisende. Fullstendig uten trang eller evne til å elske annet enn til sin egen fordel.

Og der hvor vi ellers ville vært frastøtt over ideen om et kjærlighetsforhold mellom en 12 år gammel jente og en mann på nærmere førti, leser vi det hele som et eventyr. Gabos magiske univers trollbinder oss fra første stund. Slik som i flere av hans øvrige romaner gis det ikke rom for å fordømme slike umake forhold, det nærmest glorifiseres i all dens naturlighet, selv om utfallet ofte er tragisk. Særlig her.

Vi kan ikke la være. Hans romaner er som de reneste eventyr ispedd faktiske hendelser, med en overflod av historier og sagn som flettes inn i hverandre. Ordrekkene virker endeløse, men samtidig høyst velkomne i all dens fargerikdom. Å beskrive Om Amor og andre demoner er fånyttes. Gabo sier selv alt som kan sies.

Med sine 200 sider og det relativt vesle persongalleriet er dette blant forfatterens enkleste og mest forståelige romaner, også for uerfarne Gabo-lesere. Ønsker du å lese deg opp på hans verker, er dette en fin introduksjon. Dens fortryllende underholdningsverdi og fortellerglede vil gi deg et uimotståelig ønske til å lese mer av ham.

Han har den virkningen.