Å anerkjenne barndommens egenverdi betyr blant annet at småbarnslivet bør være en frisone fra det prestasjonsjaget som preger skole og voksenliv. Å gi alle barn et godt grunnlag for allsidig utvikling, er noe helt annet enn å lage en målestokk som alle barn skal passe inn i.

Mange foreldre tenker at det ikke kan være så farlig om barnet deres kartlegges. Mange synes det er fint å vite "hvor barnet står". Men de aller fleste vet intuitivt at skjemaene de får presentert, ikke gir VIKTIG kunnskap. At kartleggingen ikke er viktig. De vet at det vesentlige er hvordan barnet deres blir møtt i hver enkelt situasjon i barnehagens hverdag. De vet at i ulike situasjoner hjelper det ikke med manualer eller standardiserte løsninger. De vet at standardiserte løsninger er det dummeste man kan komme med når et barn gråter fordi mamma eller pappa skal gå. De har sett med forbløffelse hvordan førskolelæreren og de andre ansatte i barnehagen er sensitive overfor hva barn uttrykker , løser tilsynelatende uhåndterlige situasjoner og formidler hendelser fra dagen på en måte som gjør at foreldre ser sitt eget barn med et nytt blikk. Uten skjemaer.

Folkehelsen trues av at friske barn sykeliggjøres. Teknologiske muligheter gjør det lett å få oversikt over enkeltindividers genetiske sammensetning. Offentlige registre gjør det mulig å krysskoble uante mengder data. Men det er ikke nødvendigvis slik at all denne kunnskapen gjør oss klokere. ei heller at den gir oss et bedre liv.

Kartlegging gjennom standardiserte verktøy handler først og fremst om jakten på det normale barnet: et voksendefinert barn som passer inn i det politiske prestisjeprosjektet. Det skal lønne seg å være og ha barn. Derfor må ethvert mulig avvik identifiseres, og det må skje så tidlig som mulig. Å oppdage avvikene og sette inn målrettede tiltak for å få flest mulig barn til å passe inn i standarden , blir viktigere enn det som er barnehagens egentlige formål: å fremme demokrati og fellesskap, møte barn med respekt og anerkjenne barndommens egenverdi.

Vi har vel alle vært forbløffet over hva barn kan, vet og ønsker å vite. Men det kompetente, deltakende barnet har også rett til beskyttelse. I denne sammenheng gjelder det beskyttelse mot et kunnskapsregime som gjør barnets nysgjerrighet, fascinasjon og læringslyst til nasjonale standarder og forventninger om prestasjoner. Ingen er tjent med at barnehagen blir en dårlig kopi av skolen eller inneholder et "barnehagepensum".