Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
På slutten av det 18. århundre blir Harry Peake vansiret i et trafikkuhell. Han og datteren Martha blir tvunget til å flytte fra kystbyen Cornwall til London. Der lever de i tøffe omgivelser inntil Harrys sjelslidelser forverrer seg, og han blir farlig. Martha blir tvunget til å flykte, først søker hun tilflukt hos en engelsk adelsmann, deretter i et turbulent område på den amerikanske østkysten. Endelig ser det ut som om Martha har funnet freden og gleden, men klarer hun å endre kursen på sin egen tragiske skjebne?
Omtale fra forlaget
Patrick McGraths viktigste arbeidsområde er menneskesinnets mørke kroker, og romanene hans har fått merkelappene «groteske» og «gotiske». Ytterligere to av romanene hans er under oversettelse til norsk. En roman om en far og en datter .; og om de merkelige og gruoppvekkende begivenhetene som driver en kile inn mellom dem. En godt fortalt psykologisk gyser som foregår i fargerike historiske omgivelser. Vi befinner oss i England mot slutten av 1700-tallet, på et gammelt forlatt gods i et sumpområde nord for London. Treverket knaker og knirker, det drypper fra taket, og møbler og familieportretter ødelegges av fukt. Den unge Ambrose er blitt tilkalt av onkelen William. Før han dør, vil han fortelle historien om Harry og hans datter Martha. Deres usedvanlige livshistorier har han fulgt fra begynnelse til slutt ... Både Asyl(1998), den første romanen som ble oversatt til norsk, og Spider, som kommer på norsk i 2003, er filmet. Den siste av David Cronenberg. «McGrath er den største gotiske forfatter siden ... siden hvem? Mary Shelley? Ann Radcliff? Glem det. McGrath er den beste gotiske forfatter noensinne.» The Observer
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2002
Format Innbundet
ISBN13 9788205301610
EAN 9788205301610
Genre Historisk litteratur
Omtalt tid 1700-tallet
Omtalt sted England Nordøstlige Stater
Språk Bokmål
Sider 313
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Historieskriving er en svartekunst, er det ikke? - å vekke de døde til live og sette knoklene deres i bevegelse, slik historikere gjør? Jeg tror historikerne må være noen melankolske skapninger, nesten som diktere, kanskje, eller leger.