Sist helg var jeg på hytta sammen med brødrene mine, et sted hvor vi alltid snakker om ulven, hvilket ledet til varulv og siden hvem ville du helst blitt drept av, en zombie eller en varulv? Jeg svarte varulv, for da ville jeg sikkert vært død med en gang, mens en zombie er sykt treig av seg, noe en foreleser noen dager senere var enig i. Ikke at det var jeg som spurte ham om det, vil du helst bli drept av en zombie eller en varulv, nei, han begynte bare å snakke om zombier, det var i relasjon til at forelesningen handlet om Nathaniel Hawthornes novelle "Young Goodman Brown", om den unge Brown som går tur i skogen sammen med djevelen og siden ender på et heksemøte i skogen. Hawthorne ble født i Salem omtrent et hundreår etter heksejakten, i frykten for det djevelske og alt som gikk i mot Gud. Gry, moren til hovedpersonen i Mamma er en countrysang, har også vokst opp i et gudfryktig hjem, i bibelbeltet på Sørvestlandet. Familien til Gry, som bare består av kvinner (jeg vet ikke hvor det er blitt av mennene, er de døde alle sammen?), er en haug med arbeidsomme, gudfryktige og pietistiske damer som ikke kikker med blide øyne når Gry kommer på besøk med sin snertne, lille kropp og sprettrumpe dekket av det mintgrønne skjørtet (som sikkert ikke er mer enn relativt langt/kort). Som om det ikke er ille nok at hun fikk barn da hun var seksten. Nemlig den lille Stig, som jeg ikke skjønner alderen på: han er for gammel til å få noe ut av Lassie, men ikke så gammel at han ikke lenger bryr seg om skumbananer på fredagskvelden (nå, jeg gleder meg til kakao kommende fredagskveld). Jeg tenkte ofte at han måtte være i syv-åtte-års alderen, men så gjorde han av og til ting som fikk meg til å tenke at han måtte i hvertfall være tolv, men så syntes jeg tolv var litt for gammelt igjen når det var sånn at han stadig vekk ble med sin mor på jobb på Skagen Grill og fikk servert iskrem på bakrommet av den feite kokka. Det forblir uklart, og det er også en av grunnene til at jeg ikke liker boka. Jeg tror ikke helt på at en som er så ung at han må være med sin mor på jobb fordi han ikke kan være alene hjemme, kan tenke og gjøre så mye av det som skjer i boka. Vi er heller aldri helt inni hodet til Stig, og han sier nesten ikke noe. Vi får bare høre en masse om det han observerer. Og det han observerer, det er ganske kjedelig spør du meg.

Stig observerer sin far, som er dykker, men kanskje kan han ikke lenger være det for han har fått dotter i ørene. Stig observerer en venninne, men jeg skjønner ikke helt hva det skal bety. Stig observerer sin mor, som fikk et uønsket barn da hun var seksten, såpass har Stig skjønt, men han skjønner også at moren er veldig glad i ham (jeg tror det, selv om jeg synes det er rart at foreldrene drar på en ukes sydentur mens de lar ham bli hjemme hos en bekjent, for hvor vanskelig kan det være å ta med seg et barn på sydentur hvor man uansett bare ligger på en sandstrand). Stig observerer mange ting om sin mor, at hun nok er smartere enn hva folk flest tror og at hun egentlig er eslet for mer enn å jobbe som servitør på Skagen Grill. Dette fås fram av at hun av og til leser russiske bøker. Hvor klisjé er ikke det? Nå intellektualiserer vi oss ved å snakke om russiske forfattere, dere. Og disse russiske forfatterne leder til hva Stig kaller for 'russiske aftener', noe som jeg tolker som kvelder hvor Gry ikke er i så godt humør, men heller litt deprimert, er for seg selv og ikke gir sin samboer og sønn nok oppmerksomhet. Kvelder hvor hun ikke synger og steller (hun synger ellers på countrysanger) og de ikke sitter i sofaen sammen, ser på tv og kosidosemoser seg.

Stig observerer også kollegene til Gry på Skagen Grill, og de besøkende. De besøkende mannfolka som ikke mener at Gry har noe i toppen. Hun er bare en dum dame (men hvilke damer er ikke dumme i følge denne typen av mannfolk? Ingen!). Stig observerer også Lisa, den andre servitøren, den breikjefta dama fra Nord-Norge, som jeg ser for meg som en bikerdame, som hun dama i tv-serien Sons of Anarchy som i de første episodene ligger på sykehuset etter å ha tatt litt for mye heroin, men som etterpå (når hun holder seg unna heroinen) blir en skikkelig tøff dame som ingen (ihvertfall ingen andre damer) får kødde med; og den feite kokka Sissel på kjøkkenet som fôrer ham med pølser, is og potetbåter. Og det høres kanskje litt spennende ut, dette her, denne verdenen som for meg er helt fremmed; bygdemiljø, tenåringsmødre, kristne, mannssjåvinister, men nei, det er ikke noe spenndende og interessant i Mamma er en countrysang. Jeg syntes den var kjedelig, jeg satt hele tiden med følelsen av at jeg burde legge den fra meg, at det ikke ville komme noe mer ved den som jeg ikke allerede hadde lest (og ikke kommet inn i) i løpet av de ti første sidene, altså noe ufengende og dølt, et ikke noe. Likevel fortsatte jeg å lese, men det skulle jeg ikke ha gjort, jeg hadde rett aller først, denne boka ble ikke noe mer enn det jeg kunne ane i begynnelsen av den.

Bare seksten år gammel får Gry barn sammen med Terje. Dette er ikke bare-bare i det religiøse miljøet på Jæren som Gry har vokst opp i og de to unge foreldrene forlater dermed Jæren og bosetter seg i oljeboomens Stavanger på 80-tallet. Der jobber Terje som nordsjødykker og er populær i nærmiljøet som den modigste av dem alle. Gry jobber som servitør på Grillen, men drømmer om å synge reklamejingel på radio. Sønnen deres Stig har blitt ni år gammel og er ofte med både Gry på jobb og på utestedet Dickens etterpå. Stig får med seg det aller meste som skjer, men det er ikke alt han forstår.

Historien fortelles gjennom Stigs øyne, noe som gjør at vi får et tydelig innsyn i et barns oppfattelse av verden. Stig er redd for mye, for Momme på Jæren, for tante Benny og Maran Ata, for zombier, for folk som dreper og for svømmetimer og havet. Enda skumlere blir Stigs verden når den lille familien hans slår sprekker. Gry lever for drømmen om å komme på radio og Terje får dotter i ørene og blir permittert fra jobben og samholdet står i fare for å oppløses fullstendig. Stig forstår gradvis mer og mer av hva som foregår, han har "blitt voksnere i hodet".

Jeg likte denne boka veldig godt. Evelid er flink til å sette ord på et barns oppfattelse av det mørke og såre og beskriver godt gråsonene mellom et barns virkelighet og voksenverdenen. Hun har en tydelig fortellerstil med god vinkling og fine poenger. Karakterene er sammensatte med tydelige særpreg. For meg handler boka om den vanskelige oppveksten, om å forstå litt, men ikke alt, om å være en del av noe, men samtidig utenfor. Boka anbefales!

Jeg likte denne boken:

Les mer i bloggen: http://artemisiasverden.blogspot.no/2012/12/enda-en-gripende-debutroman-mamma-er-en.html#more

Romanen var det mange kritikere som likte da den ble utgitt. Allikevel har jeg lest lite om den. Den har stått lenge på lista over bøker jeg ønsker å lese. Nå har jeg gjort det. Romanen fortjener flere lesere, Jeg syntes det var en god roman. Dersom noen tror at det er mye skriverier om countrymusikk i romanen, tar de feil. Den handler lite om dette tema. Det er en godt fortalt historie om hverdagsmennesker. Link til et blogginnlegg der jeg skriver om min leseopplevelse mv