Et fyrstehus i solnedgangen.

For meg virker denne berømte romanen - iallfall i begynnelsen – ganske så tilbakeskuende. Det er tydelig at Sicilia i 1860 står overfor en omveltning der noe vil gå tapt sett fra hovedpersonens synspunkt. Fyrsten av Salina, don Fabrizio, er en ruvende personlighet rent fysisk og ser tydeligvis på seg selv som den beste ivaretakeren av det bestående føydalsamfunnet. Samtidig er han klar over at det gamle regimet går mot slutten. Når hans pengelense ynglingsnevø, Tancredi, velger å slutte seg til Garibaldi, får han praktisk hjelp av onkelen. Når Tancredi seinere vil gifte seg med den vakre datteren av en oppkomling, Calegero, går don Fabrizio også med på det. Det siste skjer trass i at hans egen datter, Concetta, også har lagt sin elsk på fetteren.

Don Fabrizio er både høflig og kultivert. Det hindrer ham i å ta skikkelig grep når det røyner på. Familiearven blir gradvis skuslet bort. Han er belest og leser høyt for familien om kvelden. Lampedusa bemerker riktignok tørt at don Fabrizio er ukjent med det meste av samtidslitteraturen, som Dickens, mens Balzac er for sterk kost for døtrene. Også andre ganger minner forfatteren oss om at han skriver med nåtidas, det vil si 1950-tallets, blikk på fortida.

Tiden etter 1860
Etter ferdiglesningen skjønner jeg hvorfor boka blir beskrevet som ufullført. Innledningsdelene I til IV har en sammenhengende handling. Fra del V blir boka fragmentarisk. Hvert kapittel framstår som frittstående fortellinger selv om persongalleriet stort sett er det samme.

I kapitlet om pater Pirrones besøk i landsbyen S. Cono får vi en innføring i fattigbøndenes levevilkår under det nye regimet. I tillegg får vi et bilde av paterens, det vil si kirkens, makt til å ordne opp i sosiale forhold.

Så følger en Proust-lignende beskrivelse av fyrstens opplevelse av Palermos selskapsliv. Selv om han befinner seg blant likemenn føler Fabrizio seg som en fremmed. Også her hjelper han riktignok sin kommende svigersønn inn i denne ellers lukkede kretsen. Et høydepunkt er bordsamtalen med den ufyselige, skrytende oberst Pallavicino.

I kapitlet om don Fabrizios død, lager Lampedusa en ramme som vel skal signalisere fyrstehusets gradvise fall. Dødsleiet er lagt til et nedslitt hotell framfor et av fyrstens palasser. I sluttkapitlet er turen kommet til at også fyrstens tre døtre skal fratas sine illusjoner med hensyn til religiøs praksis og (manglende) kjærlighetsliv.

Omtalen min bygger på en ny dansk oversettelse 2011 av den reviderte versjonen av Leoparden utgitt på italiensk i 2002.

Inngikk som felleslesning i Lesesirkel 2021.