Til tross for disse utfordringene vil det sikkert komme nye bølger med militærteoretiske støvsugerselgere, som lover politikere doktriner og teknologi som vil gjøre krigføringen både forutsigbar og “human”, og dermed gjøre bruken av militærmakt til et mer anvendelig politisk verktøy i en ny og enda mer vidunderlig verden. Da er det ekstra viktig å lytte til gledesdreperne blant gamle soldater, som med blod, svette og tårer har ført krig for å realisere politiske ambisjoner for sine dronninger, presidenter og førere. De er ofte svært kritiske til dem som lover at denne krigen vil gå helt etter planen, og guttene og jentene vil være hjemme til jul. Den amerikanske borgerkrigsgeneralen William Tecumseh Sherman var en av disse udiplomatiske soldatene, som ikke hadde det med å pynte på virkeligheten:

I am sick and tired of war. Its glory is all moonshine. It is only those who have neither fired a shot nor heard the shrieks and groans of the wounded who cry aloud for blood, for vengeance, for desolation. War is hell.

Et (u)regjerlig verktøy
Krig er ingen maskin som produserer forutsigbare og likeartede produkter igjen og igjen, som vi kan skru av og på etter eget forgodtbefinnende. Krig er egentlig intet verktøy. Krig er snarere et delvis dressert beist som vi forsøker å bruke etter beste evne. Krig kan med andre ord sammenlignes med å slippe hunden inn i hønsehuset for å jage reven ut. Fjær vil fly, egg vil knuses, høner kanskje omkomme, men det er en risiko vi er villige til å ta for å få reven ut. Vi håper hundens lojalitet og dressur, basert blant annet på den teorien vi har lagt til grunn, vil gjøre at sluttresultatet blir mindre negativt enn det ville vært om reven skulle få herje fritt. Poenget er dog: Forbered og tren hunden så godt du overhodet makter, og slipp den ikke inn før alle andre muligheter har vært forsøkt på å få inntrengeren ut. Sluttresultatet kan bli katastrofalt.