Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Tiden som skildres, er de to første tiår av 1800-tallet, særlig russernes kamp mot Napoleon. Som kontrast til alle krigshandlingene forfatteren inngående beskriver, tegner han også livet i fredstid, i alle samfunnslag. Ut fra to av de mange hovedpersonene Andrej og Pierre springer verkets hovedtema; det russiske folks lutring og oppvåkning under Napoleonskrigene.
Omtale fra forlaget
Tiden som skildres, er de to første tiår av 1800-tallet, særlig russernes kamp mot Napoleon. Som kontrast til alle krigshandlingene forfatteren inngående beskriver, tegner han også livet i fredstid, i alle samfunnslag. Ut fra to av de mange hovedpersonene Andrej og Pierre springer verkets hovedtema; det russiske folks lutring og oppvåkning under Napoleonskrigene.
Forlag Solum
Utgivelsesår 2003
Format Innbundet
ISBN13 9788256014118
EAN 9788256014118
Genre Klassisk litteratur
Omtalt tid 1800-tallet
Omtalt sted Russland
Språk Bokmål
Sider 362
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Nei, krigen er ingen ridderturnering, men det verste som finnes i verden. Det må vi huske, vi må ikke lenger leke med krigen. Vi må ta denne fryktelige nødvendighet på alvor. Vekk med løgnen, så blir krigen krig og ikke lek! Ellers blir krigen en yndingsfornøyelse for lediggjengere og tankeløse mennesker. Krigerstanden er den høyest aktede, heter det. Men hva er vel en krig? Hvilke egenskaper spørres det etter, og hvordan er krigens seder? Krigens mål er å slå folk ihjel, og midlene er spionasje, forræderi, plyndring, løgn og knep under navn av krigslist. Og krigerstandens seder? Lediggang, råskap, liderlighet og drukkenskap. Og ikke desto mindre er krigerstanden den mest aktede. Alle monarker, med unntak av den kinesiske, går med militær uniform, og den som har drept flest mennesker, får den høyeste belønning ... I morgen tørner titusener sammen for å drepe hverandre, slå hverandre ihjel og lemleste hverandre, og etterpå proklamerer de seieren og holder takkegudstjeneste fordi de har drept så mange mennesker. Ja, de legger til og med på en smule, siden de tror at jo flere drepte, desto større deres fortjeneste. Tenk deg Gud som i sin himmel sitter og ser på dette.
Når et eple er modent og faller til jorden, hvorfor faller det da? Er det fordi det graviterer mot jorden, er det fordi stilken visner, er det fordi eplet tørker i solen, fordi det blir tyngre, fordi vinden blåser det ned, eller er det fordi det står en sulten gutt under treet som har lyst på eplet? Nei, ikke noe av dette er årsaken. Alt dette er bare sammenfall av de betingelser som må foreligge ved alle levende, organiske og naturlige prosesser. Og en botaniker som finner at eplet faller fordi cellevevet er beskadiget, har ikke mer rett enn gutten som står nedenunder og tror at eplet faller fordi han har bedt til Gud om det. Like rett og urett vil den ha som sier at Napoleon dro til Moskva fordi han selv ville det, eller gikk til grunne fordi Aleksander ønsket det. Det er like galt som å si at et svært fjell raste ut fordi en arbeider ga det et siste slag med hakken. I de historiske begivenheter er de såkalte store menn bare merkelapper og har som merkelapper ikke det minste å gjøre med selve hendelsen.
Etter en god middag er de fleste mennesker fornøyd med seg selv, velvillig stemt mot all verden, og overbevist om at alle er velvillig stemt mot dem.