Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Tiden som skildres, er de to første tiår av 1800-tallet, særlig russernes kamp mot Napoleon. Som kontrast til alle krigshandlingene forfatteren inngående beskriver, tegner han også livet i fredstid, i alle samfunnslag. Ut fra to av de mange hovedpersonene Andrej og Pierre springer verkets hovedtema; det russiske folks lutring og oppvåkning under Napoleonskrigene.
Omtale fra forlaget
Leo Tolstoj (1828.1910) er blitt kalt Russlands store virkelighetsskildrer og drømmer. I 1863 gikk han i gang med sitt livs mest ærgjerrige prosjekt, Krig og fred, som han fullførte seks år senere i 1869. Det var sin samtid . Russland i midten av forrige århundre . Tolstoj ønsket å skildre. Men samtidig fant han det nødvendig å trekke trådene helt tilbake til Napoleonskrigen i 1812, og disse begivenhetene engasjerte ham så sterkt at de senere hendelsene etter hvert kom i bakgrunnen. Krig og fred er en myldrende historisk roman, med et persongalleri så rikt og levende at det kan ta pusten fra en. Tolstoj spenner opp et mektig lerret, og går med lupe inn på store krigsbegivenheter så vel som små daglige foreteelser. Romanen har ingen bestemt helt, men følger flere helter, blant dem den keitete, men reflekterte Pierre Bezuchov og adelsslektene Rostov og Bolkonskij. Verket er uten tvil et av de store mesterstykkene innen den realistiske litteraturtradisjonen, og foregriper dessuten moderne romankunst med sine skarpsindige psykologiske portretter.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2000
Format Heftet
ISBN13 9788205270237
EAN 9788205270237
Genre Klassisk litteratur
Omtalt tid 1800-tallet
Omtalt sted Russland
Språk Bokmål
Sider 316
Utgave 5
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket«Vi er ikke diplomater, men vi er soldater, og intet som helst annet. Befaler man oss å dø, så dør vi; blir vi straffet, så har vi fortjent det. Basta. Og hvis det behager keiseren å anerkjenne Buonaparte som keiser og slutte forbund med ham, så skal og bør det så være. Skulle vi gi oss til å resonnere om alt mulig, så ville det ikke vare lenge før vi sa at Gud ikke er til, og at alt er humbug!»