Konsulene
av Ivo Andric (forfatter), Lotte Holmboe (oversetter) og Leiv Frodesen (oversetter).
Cappelen 2002 Heftet
Kjøp boken hos
Omtale fra forlaget
Konsulene er ganske annerledes enn den dramatiske og fortettede Broen over Drina. I denne andre romanen flyter handlingen langsommere og bredere, som en speiling av livsrytmen i byen Travnik på begynnelsen av 1800-tallet. Napoleon "Bunaparte" sender en fransk konsul til byen. Jean Daville og hans livsglade hustru synes de er kommet til verdens ytterste utpost. Travnik er vesirens by. Muslimske tyrkere har makten, og det er tyrkerne som dominerer bybildet, men innslagene av jøder og kristne gir grobunn for rivalisering og uro, og alle har sine egne forventninger til den nye konsulen. Møtet, etterhvert snarere konfrontasjonen mellom konsulen og travnikbeboernes religion, tradisjon og generelle verdensanskuelse er noen ganger komisk, ofte skremmende og komplisert.
Konsulene er et fargerikt og underholdende storverk fra en del av Europa som stadig, med skiftenden styrke, opptrer i nyhetsbildet. Som i Andrics andre storverk, Broen over Drina, kommer historien - historiene - bak nyhetene myldrende til live.
Bokdetaljer
Forlag Cappelen
Utgivelsesår 2002
Format Heftet
ISBN13 9788202213473
EAN 9788202213473
Serie Cappelens klassikere
Genre Historisk litteratur
Omtalt tid 1800-tallet
Språk Bokmål
Sider 465
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
2 0 1 0 0 0Sitater fra dette verket
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
[ Slettet bruker ] siterer Konsulene av Ivo Andric (side 185)
21:26, 26. september 2011 Ingen har det som favoritt.
Det var for eksempel den mørke, magre arkivaren, Ibrahim-effendi som hadde ord på seg for å være helt ubestikkelig; en fåmælt, innesluttet mann som bare interesserte seg for sine mange barn og vesirens korrespondanse og arkiv. [...] Han tilbragte hele dagen i et halvmørkt rom fullt av kister og hyller, hvor alt var ordnet etter et system som bare han kjente. Ba noen ham om en kopi av et eller annet dokument eller gammelt brev, ble han alltid like opphisset, som om det hadde hendt noe fullstendig uventet og uhørt, reiste seg brått, stilte seg midt i rommet og presset ettertenksomt begge hendene mot tinningene. Plutselig begynte de mørke øynene å skjele til hver sin kant og "og så på to hyller på hver sin kant samtidig," som Esjref-effendi sa. Og hele tiden mumlet han navnet på det ettersøkte dokumentet, fortere og fortere og mer og mer utydelig, til mumlingen gikk over til en langtrukken neselyd som minnet om snorking. Så avbrøt han plutselig den uforståelige mumlingen, gjorde et hopp som om han ville forsøke å gripe en fugl i flukten, og stakk begge hendene langt inn i en hylle. Og der lå som regel også det papiret han skulle ha fatt i.
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
