Bastarden:

Du gale verden! Gale kongers fred!

Johan vil, for å hindre Arthurs krav

på alt, vil villig vekk gi ham det halve:

mens Frankrik, brynjekledd for rettens sak,

den Herrens stridsmann som av nidkjær medynk

først gikk i felt, har nå lånt øre til

den kildreren, den glatte egennytten!

den fule satan, kobler, vendekåpe,

som daglig knekker nakken på all tro

og bryter alle løfter, plyndrer alle,

hver konge, tigger, gamling, yngling, jomfru –

Ja, har hun bare jomfrunavn å miste,

så snyter han snart stakkaren for det.

Et lodd som trekker verden ut av kurs!

For jorden er skapt vakkert balansert;

den ruller jevnt sin faste, vante bane,

før vinningen, den usle kursfordreier,

den vinglevekten, egennyttens bly,

tar fatt og styrer løpsk all likevekt,

all rettferd, retning, forsett, kurs og mål-

Ja, egen vinnings blylodd, hore, hallik,

den ordkløver som kan forvrenge alt,

nå har den glinset for den svake Frankrik,

fordreid hans blikk og hvisket ham i øret

og vendt ham fra den hjelp han var bestemt på,

fra en velbesluttet og rettferdig krig,

til dette æreløse fredsforlik.

Akt 2, scene 1

Constance:

Sorgen fyller barnets tomme rom,

den ligger i hans seng, går alltid hos meg,

tar opp hans vakre trekk, gjentar hans ord,

den minner meg i alt om guttens vesen,

besjeler klærnes tomhet med hans form.

Hva, har jeg grunn nok til å elske sorgen?

Far vel; men hadde dette savn vært Deres,

ga jeg Dem bedre trøst enn de gir meg.

Nei! Aldri skal slik orden pryde hodet,

når alt som var forstand nå er blitt vanvidd.

Å Gud! Min sønn, min Arthur, gutten min!

Mitt liv, min lyst, min føde, du min verden!

Min enkens trøst, min sorgens legedom!

Akt 3, scene 4