Selv om jeg ble den første som ikke brukte trær til å reise hus,
men til å trykke bøker,
veit jeg at tømmer forteller mer solide historier enn bokstaver.

KARTFJES

Dagene skal falle sammen, kjære,
bli utydelige i kantene
og krympe.
Vi skal krabbe tilbake mot fødselen,
bli små mennesker
noe barna våre kan ha i skuffen
og ta fram hver gang de får dårlig samvittighet.
Noen ganger gleder jeg meg til å se
håret ditt grånes
hendene skrukke seg
kartfjeset ditt
milene du har dratt
milene vi har gått sammen
ingenting som haster mer
ingenting å bevise
bare du og jeg som går av toget,
du og jeg som reiser lett.

STEINALDER

• Hva gjør vi nå? sa du.
  Jeg tror ikke jeg svarte,
  veit ikke om det var fordi jeg ikke visste hva jeg skulle si
  eller fordi jeg plutselig helt manglet bokstaver.
  Men jeg husker hvordan jeg følte meg.
  Det var akkurat som den gangen mamma skulle på misjonsmøte
  og satte igjen en hjemmelaget pizza til pappa og meg.
  Vi ble bare stående og se på den
  visste ikke om ovnen skulle forvarmes
  eller hvilken rist vi skulle bruke.
  Visste ikke hvor mange grader som skulle til
  for at osten skulle smelte
  og bunnen bli sprø.
  Slik følte jeg meg den første dagen vi bar babybagen inn
  satte den ned på den slitte parketten
  i den gamle husmannsstua vi leide
  og så ble vi bare sittende der
  som to steinaldermennesker rundt det første bålet.
  Siden har vi fortsatt å spørre hverandre:
  Hva gjør vi nå?

kanskje hører du jeg faller
kanskje rekker du frem før jeg drar
men hvis ikke, spiller det ingen rolle
jeg vil fortsatt være varm etter deg
og når ambulansefolka drar lakenet over ansiktet mitt,
vil jeg ikke se naken ut,
det vil ikke se ut som jeg fryser,
og på nattbordet står stadig hvert vårt glass med tenner,
de vil fortsatt ha ting å snakke om.

FADER VÅR

Det kan ikke være noen drømmejobb, Gud,
å holde styr på retningsblinde nølere som meg,
folk født uten noen forstand om den magnetiske sydpol.
Vi som ofte bruker hele veien når vi går
og er nedi grøftene på begge sider.
Vi som ankrer opp ved bardiskene lørdag kveld,
bare for å bøye kne på bedehuset neste morgen,
og føler oss like mye - eller like lite -
til stede på begge plasser.
Så innimellom, Gud,
lurer jeg på om jeg blir bedt på
den virkelig store klassefesten hos deg,
eller om det blir som i sjette,
den gang de kule gutta
og jentene som trodde de var penest
holdt hender og danset disko
i brakka til gruskongens datter.
Jeg sto utafor og spionerte
med øret klemt inn mot vinduet
og hjertet som en svulmende svamp i brystet.
Det var det nærmeste jeg kom et kjærtegn den gangen
og jeg lurte på om jeg alltid ville føle meg slik,
som en liten pinsevenngutt fra feil side av bygda.