Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Dette er en fotografisk fortelling om katter sett fra kattens eget perspektiv. Gjennom bilder og tekst formidler boken kattenes egne fortellinger, i grenseland mellom virkelighet og fantasi.
Omtale fra forlaget
Katteblikk er en fotografisk fortelling om katter, der både tekst og bilder formidler innlevelse i sanseinntrykk som er annerledes enn våre egne, men ikke mindre fascinerende å tenke seg inn i. Et usedvanlig rikt billedmateriale, tematisk sammenvevd med 20 nydelige prosalyriske tekster, tar leseren med inn i kattenes verden. En kilde til glede og ettertanke for den som er fascinert av katter.
Forlag Schibsted
Utgivelsesår 2008
Format Innbundet
ISBN13 9788251625135
EAN 9788251625135
Språk Bokmål
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Med følgende ord innledes denne boka:
"Og den som aldri er blitt vekket av en forsiktig kattesnute eller hørt slagene fra en ivrig hundehale mot nattbordet, har virkelig gått glipp av noe her i livet." Vakrere kan det ikke sies!
Aldri noen gang har jeg lest en Så inntagende bok om katter og deres vesen. Denne boka er rett og slett en eneste kjærlighetserklæring til katten. I små snutter tas det opp ulike sider ved katten, også dens forhold til hunder, og ikke få myter avlives. Hvordan kan man f.eks. mene at en katt nyter smerten og lidelsen til et byttedyr? Vet katten noe om smerten den påfører? Eller er den mest fascinert av jakten, bevegelsene og spenningen?
Det som først og fremst er annerledes i denne boka i forhold til andre bøker, er at den ikke gjør noe forsøk på å inndele katten i ulike raser. Her er forfatteren og fotografen kun opptatt av katten som sådan. Til og med bildene er tatt på kattens premisser!
Dette er virkelig den nydeligste boka om katter jeg noen gang har hatt mellom hendene, og det er ikke få bøker om dette temaet som har streifet mine hender i årenes løp ...
Men kan dyr og mennesker virkelig forstå hverandre? Alle som en gang har levd nær et dyr, vil kunne fortelle deg at de har kjent seg "rikere" av det - og at samværet med en firpotet skapning i det minste har fått dem til å forstå seg selv bedre enn før.
Mange liker å tro at vi mennesker er de eneste som har fått evnen til å tenke og føle. Og da menes det: tenke fornuftig og virkelig føle. Alle andre skapninger har bare noe som svakt minner om slike ting, heter det. Vi kaller det instinkter. Og instinkter er vel og bra hvis du har labber, klør eller vinger, men egentlig er det noe mindreverdig, et annenklasses psykosystem.
Dette har i flere tusen år vært det offisielle synet - og vi som tror annerledes, vi som mener at dyr kan føle både sorg og glede, vi vet naturligvis ikke hva vi snakker om. For vi er "dyrevenner". Og det er et belastet ord, det kleber liksom noe suspekt og uberegnelig ved det. (Kanskje vi til og med er slike som vil nekte barn å glede seg over sirkuselefanter?). Dessuten er vi følelsesmennesker. Og det skal man visstnok heller ikke være nå for tiden.
-Fra forordet av Tor Åge Bringsværd