"Ingen kan spytte på et smilende ansikt - om identitet, overlevelsesteknikk og koreansk hevnkunst : essay" av Synne Sun Løes

Boksamling

Last opp et omslagsbilde
Se omslagsbilder (2)

Ingen kan spytte på et smilende ansikt

om identitet, overlevelsesteknikk og koreansk hevnkunst : essay

av Synne Sun Løes (forfatter).

Cappelen Damm 2023 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.54 (13 terningkast.)

39 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Omtale fra forlaget

Hvem er jeg? Synne Sun Løes er adoptert, og med utgangspunkt i egne erfaringer som «annerledesbarn» nærmer hun seg flere grunnleggende spørsmål rundt identitet. Hvordan tilegne seg en egen personlig identitet, som «seg selv», når man er «annerledes» i dagens Norge? Hvordan påvirkes identiteten av å møte ens biologiske foreldre? Hvordan formes livet av de historiene en selv, og andre, forteller om det? I personlige og undersøkende essays belyser Synne Sun Løes med både undring, humor og alvor temaer som fremmedfrykt, rasisme, annerledeshet, «mangfoldstrenden», krenkelseshysteridebatter og koreansk hevnkunst, og mer psykologiske emner som transgenerasjonelle traumer, psykoanalyse og tilknytningsskader. Sun Løes retter også et kritisk blikk mot samfunnets tendens til å forenkle, retusjere og polarisere marginaliserte gruppers historiefortellinger.

Bokdetaljer

Forlag Cappelen Damm

Utgivelsesår 2023

Format Innbundet

ISBN13 9788202787455

EAN 9788202787455

Genre Personlige beretninger

Omtalt person Synne Sun Løes

Språk Bokmål

Sider 200

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!

Bokelskeres terningkastfordeling

4 4 1 3 1 0

Bokomtaler

Norman Knaus om Ingen kan spytte på et smilende ansikt av Synne Sun Løes:

16:55, 28. januar 2024*

Jeg plukka opp boka rett fra hylla da jeg var innom biblioteket for å hente noe annet. Kunne huske at jeg hadde lest «Å spise blomster til frokost» av Synne Sun Løes for en del år sida, og uten å huske så mye av selve boka var minnet nok til å raske «Ingen kan spytte på et smilende ansikt» med meg i farta.

Boka er i stor grad selvbiografisk og personlig. Den forteller adopsjonshistorien til forfatteren. Den forteller om jakten på egen identitet når verden rundt en ser koreaneren, mens alt forfatteren lenge kjente til var den norske oppveksten.

Synne Sun Løes skriver om rasisme, traumer, psykoanalyse, og virket hennes som blant annet gruppeterapeut blir tydelig i måten hun drøfter og reflekterer. Hun leter etter nyansene som går tapt i den daglige debatten i media, og hun liker ikke å være bastant. Dette er en stemme som trengs, og som trenger å bli lytta til. Samtidig avviser hun ikke nødvendigheten av aktivistene som tar tydelige standpunkt.

Den samme nyanseringen viser hun når hun sammenligner hennes egne opplevelser som adoptert med andres. Synne Sun Løes slår et slag for å ikke bli satt i bås, for å ikke være offer, suksesshistorie, glad, lykkelig, takknemlig, trist eller sint, men for å være alt sammen, alt til sin tid og i sin kontekst. Mennesket er komplekst, og når vi blir plassert i stereotypiske båser vil vi alltid miste en stor del av fortellingen om hvem vi er.

Boka er en personlig fortelling om Synne Sun Løes, hennes oppvekst, familien hennes og et veldig rikt følelsesliv. Men den er ikke bare det. Sun Løes skriver på en måte som gjør dette til noe mange vil kunne kjenne seg igjen i, for til syvende og sist handler alt om de grunnleggende følelsene som vi alle deler. Som hun selv skriver mot slutten av boka: «Historien fremstår som et vakkert og vondt eventyr. Men den er bare livet» (s. 189)

«Ingen kan spytte på et smilende ansikt» er ei bok om å være Synne Sun Løes óg om å være menneske - en balansegang hun får til på glimrende vis.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket

Diskusjoner om boka

Ingen diskusjoner ennå.

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

Norman Knaus siterer Ingen kan spytte på et smilende ansikt av Synne Sun Løes (side 43)

22:26, 22. januar 2024 Ingen har det som favoritt.

Han ønsket tilgivelse av meg. Men å tilgi ham? Det kan jeg ikke. Fordi det er ingenting å tilgi. [...] Fordi det er ingenting han har gjort mot meg som ikke andre kunne ha gjort mot meg. Og ikke jeg mot andre. Far er et menneske. Han er menneskelig. Og han våget å vise meg det.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Norman Knaus siterer Ingen kan spytte på et smilende ansikt av Synne Sun Løes (side 26)

21:29, 22. januar 2024 Ingen har det som favoritt.

Kroppen min hadde satt ned foten. Det var som den ropte: «Hør på meg, ellers dreper jeg deg!»
Noe som gjør at jeg kan undre meg over om kroppen har en egen form for bisarr og kølsvart humor. Men nei. Kroppen er ikke som meg, satirisk og lattermild. Den er alltid dønn alvorlig. Språket ironiserer over kroppen, og kroppen svarer tilbake. Med magesår, eksem, urinveisinfeksjon, hjertebetennelse, tanngnissing og tett nese. Kroppen har ikke selvironi, fordi den mangler ord. Sykdommer er aldri ment å bli fortolket som vitser. Selv ikke en teit, liten fis er ment som en spøk, fra kroppens side. Kroppen ber standhaftig om å bli tatt seriøst. Og hvis man ikke bryr seg om den, tar den blodhevn.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Norman Knaus siterer Ingen kan spytte på et smilende ansikt av Synne Sun Løes (side 43)

22:26, 22. januar 2024 Ingen har det som favoritt.

De to gangene jeg har møtt far, har sorgen hans vist seg i ulike former og skikkelser. I sorg, gråt og kjærlighet, men også i sinne, bitterhet og som drama. Den siste måten han viser meg den på, er ved å ikke ta kontakt. Trekke seg unna. Bli ingen. For meg. For på den måten å lindre smerten. Hans. Min.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Norman Knaus siterer Ingen kan spytte på et smilende ansikt av Synne Sun Løes (side 50)

23:13, 22. januar 2024 Ingen har det som favoritt.

Karin Johannisson skriver om hjemlengsel som en egen spesifikk følelse, i boka Nostalgia; en känslas historia.

[...] Følelsen av hjemlengsel, mener hun, kan være en strategi for å mestre ensomhet og utenforskap ved at man idealiserer det tapte «hjem», som en form for mental eskapisme.
Jeg tror muligens det er det far gjør. At lengselen hans handler mer om en lengsel etter en drøm enn etter en tapt virkelighet. Han hadde en svært vanskelig barndom. Men han lengter likevel tilbake til den. Til fantasien om den.

Godt sagt! (0) Varsle Svar