Amalie og Simone deler leilighet. Amalie er i et håpløst forhold med seminarlederen sin (som er forlovet og i ferd med å bli pappa). Han tenner på bdsm, og hun lar seg villig leke med. Simone synes Amalie gjør altfor lite motstand, og er misfornøyd med at hun ikke sier imot når han svikter henne, men selv slipper alt hun har når han vil treffe henne. Det har seg dog sånn at Simone selv ikke akkurat nødvendigvis er noe prakteksemplar hva sunne forhold gjelder.

Hun har en beundrer, men føler en slags dyp forakt for at han liker henne – hun takler dårlig at han er snill og omtenksom (fortjener hun det?). Samtidig øver hun seg til auditionen til balletten Ildfuglen. Hun skulle egentlig ha øvd med Malene, jenta de delte leilighet med, men hun omkom i en ulykke Simone klandrer seg selv for. I takt med stress, nerver og skyldfølelse begir hun seg ut på stadig mer eksibisjonistiske og stadig mørkere seksuelle møter.

Det første jeg tenkte da jeg lukket igjen denne boka, var at den jo egentlig ikke handler om sex. Ikke misforstå, her er det blowjobs mellom skapene på Sophus Bugges hus, det er korsetter, jordbær og sjampanje, det er hard og rå sex, det er bondage, fetisjklubber og pisking såvel som både urin og ekskrementer. Men det er ikke det som er kjernen. Bak det hele finnes sjelelivet til jentene: skam, skyld, selvutslettelse, enormt store krav til seg selv, for ikke å snakke om et sårt håp om å bli akseptert og fri.

Det meste av fortellingen ligger mellom linjene. Vi får hint her og der, blant annet om hvorfor Simone er så hard mot seg selv, og hvorfor Amalie lar seg håndtere på denne måten selv om hun ikke nødvendigvis er ukjent for tanken om at det er usunt. Forfatteren undervurderer ikke leseren, og utbroderer heller ikke veldig – hverken i sex-scenene eller det øvrige. Resultatet er en liten bok med mye innhold. Språklig er boka helt grei, kanskje ikke det beste jeg har vært borti, men på ingen måte det verste heller. Stort sett konkret og nøkternt. All ære til Robertsen som klarer å skrive om disse tingene uten å noen gang fremstå som vulgær. Synes hun har utviklet seg i riktig retning fra den forrige boka (som jeg likte sånn passe), og sitter igjen med følelsen av å ha lest noe av kvalitet etter denne. Karakterene og handlingen har blitt dypere, og tilliten til leseren har økt. Definitivt en spennende forfatter.

I disse Fifty Shades-tider går jeg utifra at folk blir stadig mindre sarte hva seksuelle beskrivelser angår, men om du er av typen som ikke setter pris på levende skildringer av sex av diverse sjangre, er kanskje ikke dette boka for deg. Om du ikke faller under denne kategorien, synes jeg i grunn du skal lese den. Saken er at jeg ikke satt igjen med følelsen av å ha lest erotikk. Jeg hadde lest en roman om to unge kvinner med hvert sitt å stri med, i et moderne samfunn det ikke alltid nødvendigvis er like lett å forholde seg til. Et kvalitetsstempel for meg er når jeg lenge etter å ha lest ferdig boka blir sittende å tenke på karakterene. Det gjorde jeg etter denne, som jeg leste ferdig for et par uker siden. Fortsatt dukker Simone og Amalie opp i tankene mine nå og da. Forfatteren har dermed gjort inntrykk, enten jeg vil det eller ikke. Det er godt å se at erotikk ikke trenger å være snevert, jeg føler at jeg sitter igjen med ganske mye etter å ha lest Ildfuglen. Robertsen har klart å inspirere til ettertanke. Dette er veldig mye mer enn porno.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.

Ildfuglen er en erotisk roman, men den er også noe (litt) mer enn det. Gjennom to venninners helg forteller den to historier: historien om Simone som bruker sex som en slags selvskading, og Amalie som er helt forblindet av forelskelse.

Simone og Amalie bor sammen i en leilighet i Oslo med tre rom. Det ene står tomt, for hun som bodde der før, Malene, døde i en bilulykke hvor Simone var sjåføren. Det er mulig Simone bebreider seg selv, men det er ikke noe hun sier høyt. Hun tviholder på en hard og kjølig fasade, og har bare forakt til overs for Amalies hodestupse forelskelse i den ti år eldre foreleseren på universitetet. Thomas heter han og er så godt som gift. Amalie er så forelska at hun finner seg i alt fra hans side. Amalie er en ung, vellykket kvinne på egne ben og under en utdannelse hun både liker og får til, og hennes totale underkastelse i forelskelsesrusen leser jeg først ikke som en usikker, redd, ung jentes klamring til et ankerfeste i et liv som hun ellers ikke vet hvordan skal gå, men som rett og slett en forblindende forelskelse. Hun vet at han aldri kommer til å bli kjæresten hennes. Hun vet at de aldri kommer til å gifte seg og bo i et hus sammen og få de to barna de snakker om. For selv om han snakker om dem med henne, mener han ingenting med det. Han skal bli far, men med en annen kvinne; kvinnen han elsker som han allerede bor sammen med. Likevel tilbringer Amalie timer med å drømme om et liv med Thomas. Hun trenger ham ikke. Hun setter ikke noe på spill ved å gå, ved å si nei, nå er det nok. Hun kan bare kutte ham ut, men nei. For hun er jo forelska. Hun mister seg selv i en streben etter å gjøre en annen til lags, og det er jo ofte sånn forelskelse er når den ene parten er mindre forelsket enn den andre. Og det er farlige saker, for finner man ikke ut av det før det er for sent, kan man ende opp som en bitter kjerring.

Jeg synes Robertsen har skrevet en grei nok beskrivelse av dette, men jeg synes kanskje det er litt for opplagt, denne "reisen" Amalie foretar seg, som er motsatt den Simone tar (fra å være tilsynelatende hardhudet til et nærmest påkjørt dyr på veien). På grensen til irriterende perfekt er hun også. Amalie, forhenværende ballettdanser; har myk hud og hyllene fulle av franske 1900-talls romaner, klarer å holde seg til å bare spise vaniljeyoghurtis, og kler seg opp i pent undertøy. Jeg skimter små hint til at hun har et slags behov for kontroll ellers i livet, alt er på stell (jeg ser for meg henne litt som Marnie i TV-serien Girls). Kanskje er det at hun lar seg forføre av denne forelskelsen et behov for å kaste seg ut av all kontrollen som gjelder ellers i livet. Robertsen skriver et sted at Amalie til vanlig er streng med seg selv når det gjelder å spise mat, men når hun spiser sammen med Thomas gjør det ikke noe å spise for mye hvis han sier til henne at hun må (han synes hun er for tynn). Og når jeg da får tenkt meg om, så er kanskje hennes stup ut i forelskelsen et uttrykk for et behov hun har for å løsrive seg fra denne kontrollen, som hun tror (i underbevisstheten) at hun kan få sammen med Thomas, men som hun ikke ser er feil sted å gå. Noen ganger tror man at man finner løsningen på alt hos andre, det er jo egentlig hos en selv svaret skal være. Det er som å flytte til et nytt sted og tro at alt skal bli bedre da. Bare jeg kommer meg dit, så skal alt bli så bra. På den måten er det kanskje ikke bare Simone som bruker sex som en form for selvskading (det virker som om hun bruker det for å glemme en sorg hun har, ikke fordi hun har så lyst), men også Amalie, indirekte; sex som en naturlig følge av forelskelsen, forelskelsen som en bedøvelse. Underkastelse fremfor å ta den vanskelige styringen over sine egne liv.

Opprinnelig skrevet på bloggen min.

Det som ikke dreper deg, vil bare gjøre deg sterkere. Det er i hvert fall det vi alltid har blitt fortalt, og det er mer eller mindre sant. Resultatet er selvfølgelig avhengig av hva slags påkjenning du utsettes for og hvem du er. Altså hva som bor i deg.

En del mennesker kan gå gjennom de mest traumatiserende hendelser en kan forestille seg, for bare å børste det av seg og marsjere videre. Andre er ikke like heldige; store og små vonde hendelser dytter dem ut av kurs, inn i en nedadgående spiral og til slutt: det berømte og uunngåelige krasjet.

I bøker som på film, er denne malen ganske vanlig. I bok etter bok og i den ene filmen etter den andre, er det karakterer som har opplevd påkjenninger av en eller annen grad som prøver å gjøre seg selv numne for de psykologiske smertene fra traumaene sine ved å skeie ut; drikke, bruke narkotika og kaste seg ut i risikabel atferd. Til bunnen blir nådd og karakteren(e) erkjenner at den vonde sirkelen bare kan brytes ved at han/hun/de gjør ett av to valg: «Get busy living, or get busy dying.»

Sånn sett er ikke Hedda Robertsens «Ildfuglen» særlig overraskende. Stiene den tar er allerede godt tråkket ned av mange andre som kom forut (intet nytt under solen). Men boka er ikke kjedelig eller uinteressant. Til det er den for særegen, poengtert, freidig og frisk.

Da boka kom ut, sa forfatteren til Dagbladet at hun var opptatt av «fangenskap, eksistensielt og fysisk, og hvorvidt underkastelse og hengivelse kan være en vei ut av det.»

Amalie og Simone er to unge og seksuelt aktive studenter på Blindern. Psykologistudenten Amalie har et forhold til den ti år eldre Thomas. Det er ikke uvanlig. At han er en av lærerne hennes, har samboer og barn, og at hun likevel går med en insisterende drøm om at han skal forlate familien for hennes skyld, er nok litt mer uventet. Men ikke nok til at hun overgår venninnen. Ikke bare Simone en større seksuell appetitt, hun har også et uforståelig sterkt behov for å bli bundet, mishandlet og ydmyket av sine seksuelle partnere.

Psykologiseringen av atferden deres, tvinger frem en, etter min mening, dum grunn for hvorfor de oppfører seg som de gjør. Forklaringen er verken naturlig eller passende. Tvert imot får den dem til å fremstå som veike og tafatte, i stedet for som handlende agenter med full kontroll over sin seksualitet.

Det er ikke et spesielt uvanlig grep.

En skulle bare ønske at forfattere sluttet å si at enhver atferd karakterene legger for dage og som er litt på siden av det normale, nødvendigvis måtte ha rot i et eller annet traume.

Ville ikke bøker være mer interessante hvis karakterene drakk fordi de likte å drikke, i stedet for å døyve smerten av et tap? Ville ikke seriemorder-litteraturen vært mer gripende om flere av drapsmennene var som Hannibal Lecter og hevet seg over simpel psykologisering som gjør dem til sjakkbrikker som ufrivillig blir styrt av barndommen? Og ville ikke erotikalitteraturen ikke vært mer spennende om karakterene hadde sex fordi de ville, og ikke for å komme over et eller annet?

Jo, jeg synes at det ville.

I intervjuet med Dagbladet som er lenket til over, nevnte forfatteren over at en av de store i erotikasjangeren, franske Georges Bataille, var blant hennes forbilder. Jeg skulle ønske at det var mer tydelig i boka.

Tross svakhetene, er "Ildfuglen" en minneverdig og modig liten bok. Karakterene er interessante, flott tegnet og mer lekne enn man ofte er vant til i norske bøker. Språket er rett på sak og lider ikke av symbolikksyke. Det gjør historien mer troverdig og gripende.

Men det er selve hjertet, historien, som holder "Ildfuglen" fra å bli ødelagt av den klisjéaktige psykologiseringen.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Ildfuglen
Utgitt: 2012
Forlag: Tiden norsk forlag
Sider: 136

Bøker som drar deg med utenfor alfarvei, vel verdt en utflukt. Erotikken er tilstede, men pornografien er nok vel så betegnende. Og, må det vedgås, det som er bortenfor der... nedenfor stupet. Bøkene kan leses som en spennende inngang til irrganger i menneskes sinn og beretninger om usedvanlige erfaringer, eller som et filosofisk forsvar av frihet og retten til selvbestemmelse...

Romaner som omhandler BDSM bevisst, klassikere og moderne bøker.
Tar gjerne i mot forslag på bøker til lista.