Det er paradoksalt at muslimer ofte ønsker å peke på den innflytelsen islam har hatt for å forme det moderne Europa, på det muslimske bidraget til nettopp den sivilisasjonen de hevder de forakter. Vi får høre at amerikanerne ikke ville ha spasert på månen hvis det ikke hadde vært for "det arabiske bidraget til vitenskapen". Samtidig fordømmes Vesten som overfaldisk, materialistisk, dekadent, irreligiøst og vitenskapelig. Denne vitenskapelige materialismen settes opp imot muslimenes egen angivelig overlegne åndelighet og dybde. (Hvordan blind lydighet mot en bok skal forestille åndelighet, er ikke klart.) Bare det å snakke om islams innflytelse på Vesten er å røpe et underlegenhetskompleks, som om bare de aspektene av islam som bidro til å skape Vesten, skulle være bryet verdt å merke seg. Og det avslører naturligvis muslimenes følelse av å være mislykket og utilstrekkelige i den moderne verden.

FRYKTENS ETIKK
Jeg tror religion i hovedsak er basert på frykt. Det er delvis frykten for det ukjente og delvis ... ønsket om å føle at du har en slags storebror som vil hjelpe deg i alle problemer og tvister. Frykten er grunnlaget for det hele - frykt for det ukjente, frykt for nederlag, frykt for å dø. Frykten er grusomhetens far, og derfor er det ikke rart om grusomhet og religion har gått hånd i hånd.
- Bertrand Russell, Hvorfor jeg ikke er kristen

For mange vestlige forskere og, hva viktigere er, for mange muslimer, er selve forestillingen om "en islamsk filosofi" en selvmotsigelse: "Strengt ortodoks sunni-islam har aldri ønsket filosofisk tenkning velkommen." Tradisjonalister har alltid vært fiendtlige overfor filosofi, en "fremmed vitenskap" som førte til kjetteri, tvil og full vantro, mente de. Tradisjonalistene fryktet den med rette, for mange av filosofene utviklet tanker som var langt fra ortodokse, og andre, "særlig de som var fiendtlige til den gryende sunnismen, gikk helt inn for å la seg veilede av fornuften slik den greske filosofien oppfattet den, og bekjente seg bare formelt til den islamske religionen". Derfor er historien om islamsk filosofi til dels historien om spenningsforholdet mellom fornuft og åpenbaring.

Religion kveler sannhet og fremmer fiendskap. Hvis en bok i seg selv kan vise at den er en sann åpenbaring, tilfredsstiller bøker om geometri, astronomi, medisin og logikk et slikt krav mye bedre enn Koranen.

Enda mer uhederlig er de stadige forsøkene på å unnskylde selve islam - særlig ved å bruke uttrykk som "islamske fundamentalister", "muslimske fanatikere" og så videre.
Betegnelsen "islamsk fundamentalist" er i seg selv misvisende, for det er enorm forskjell på kristendommen og islam. De fleste kristne har lagt bokstavtolkning av Bibelen bak seg. De fleste av dem mener at "det er ikke nødvendigvis slik". Derfor kan vi med full rett skjelne mellom fundamentalistiske og ikke-fundamentalistiske kristne. Men muslimene har ikke lagt bokstavtolkning av Koranen bak seg: alle muslimer - ikke bare en gruppe som kan kalles "fundamentalister" - tror at Koranen bokstavelig talt er Guds ord.