Omtale fra forlaget
Gå til www.bokskya.no for å se hvem som tilbyr eboken. «Jeg leser aldri en bok jeg skal anmelde, man blir så påvirket av det,» skrev Oscar Wilde i sin tid. Den franske professoren Pierre Bayard tok følgene av dette og skrevet "Hvordan snakke om bøker du ikke har lest?". Dette er boken for dem som ikke har tid (eller lyst) til å lese alle bøkene man snakker om. Den er en vittige og kunnskapsrik «håndbok» i forskjellige måter ikke å lese en bok på, om situasjoner der man må snakke om bøker man ikke har lest, og hva man da kan gjøre. Bayard viser at man faktisk kan ha fascinerende samtaler om en bok man ikke har åpnet, kanskje særlig med en som heller ikke har lest den.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2011
Format E-bok
ISBN13 9788203215452
EAN 9788203215452
Genre Humor
Språk Bokmål
Sider 216
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Alle lesere - selv de som leser formidabelt mange bøker - innser nok at det er en umulig oppgave å komme gjennom alle bøker man synes man "bør" ha lest. Det er i og for seg en helt grei erkjennelse. Alle bøker gir dessuten ikke alle mennesker det samme, så det er heller ingen vits i å forsøke en gang. Men SOM enkelte av oss prøver! Og hvilken dårlig samvittighet det skaper at man ikke har lest alle bøker som et virkelig dannet menneske ”bør” ha et forhold til!
Litteraturprofessoren Pierre Bayard viser oss i boka ”Hvordan snakke om bøker du ikke har lest” at det er fullt mulig å være dannet uten å ha lest ”alt”. Ikke bare dét, men det er fullt mulig også å diskutere bøker man ikke har lest med andre som heller ikke har lest disse bøkene. Ja, faktisk er det morsommere å snakke med andre som ikke har lest en bok, enn med dem som HAR lest den …
Bayard berører imidlertid et meget tabubelagt emne når han side opp og side ned gjennomgår ulike former for ikke-lesing, som består i alt fra at man rent faktisk ikke har lest aktuelle bok til at man en gang har gjort det, men fullstendig har glemt innholdet i boka. Kan man for eksempel si at man har lest en bok når man ikke husker noe av innholdet? Hvilken verdi har det i det hele tatt å si at man HAR lest boka, når man ikke er i stand til å fortelle hva den handler om? Og hvilken verdi har det at en annen som ikke har lest den, like fullt er i stand til å fortelle hva den handler om? Hvem av dem har lest eller ikke-lest boka? En absurd problemstilling for noen kanskje, mens den for andre fremstår som fornøyelig.
Det er ikke stuerent i alle miljøer å innrømme at man ikke selv har lest den litteratur som er definert som et ”must” å få med seg. Kanskje særlig ikke dersom man som forfatteren er litteraturprofessor, eller for den saks skyld er litteraturkritiker. Likevel er det en kjennsgjerning at selv en som lever av og med bøker, er ute av stand til å rekke over alt.
Jeg opplevde å få mye ut av denne lille boka , hvor forfatteren i løpet av 217 sider tar for seg ulike sider ved ikke å ha lest en bok og hvordan man like fullt kan ha meningsfylte diskusjoner om denne. Og dersom noen tror at man ved å lese denne boka skal bli flinkere til å dekke over alle bøkene man ikke har lest, så er det ikke helt riktig. Skjønt det i enkelte miljøer, hvor de færreste av oss har noen tilhørighet, kanskje ikke er like smart å innrømme at man ikke har lest en spesiell bok … F.eks. dersom man er en britisk litteraturviter og ikke har lest Hamlet ... da kan det få katastrofale følger å innrømme at man ikke har lest dette skriftstykket. Mest av alt oppfatter jeg imidlertid at Bayards dypere budskap er at dannede mennesker må slippe taket i skyldfølelsen over at man ikke rekker å lese ”alt” i løpet av et kort liv.
De som har dannelse vet det, mens de som ikke har dessverre er uvitende om det: Dannelse er først og fremst et spørsmål om orienteringsevne. Å være dannet betyr ikke at man har lest den eller den boken, men at man kan orientere seg om helheten av bøker og at man kan situere de ulike elementene i forhold til hverandre. Det indre teller her mindre enn det ytre; det viktige med enhver bok er bøkene som står ved siden av.
På ethvert tidspunkt i våre samtaler vil de indre bibliotekene, som vi ofte har bygget opp i oss selv i årenes løp og der våre hemmelige bøker er plassert, komme i kontakt med de andres indre bibliotek, og risikerer iblant å fremprovosere friksjoner eller konflikter.
For vi nøyer oss ikke med å oppbevare disse bibliotekene, vi er også selv totaliteten av oppsamlede bøker, det er dem som litt etter litt har skapt oss, og de kan ikke uten smerte skilles fra oss. Og på samme måte som Martins (min kommentar: i Graham Greens roman "Den tredje mann") ikke tåler at noen kritiserer romaner skrevet av hans forbilder, så vil ord som skraper borti bøkene i våre indre bibliotek angripe noe som er blitt del av vår identitet, og iblant kunne rive opp vårt aller dypeste indre.
Som universitetslærer i litteratur er jeg rett og slett forpliktet til å kommentere bøker som jeg for det meste ikke en gang har åpnet. Dette er riktignok tilfellet også for de fleste av studentene som følger undervisningen, men det skal ikke mer til enn at en eneste av dem har hatt anledning til å lese teksten jeg snakker om, for at timen skal bli ødelagt og for at jeg når som helst risikerer å komme i forlegenhet.
Jeg har aldri lest James Joyces Ulysses og det er lite sannsynlig at jeg noen gang kommer til å gjøre det. Jeg er derfor temmelig ukjent med denne romanens "innhold". Men en boks innhold er for en stor del dens plassering. Jeg mener at jeg er fullt ut i stand til å føre en samtale om Ulysses fordi jeg med ganske stor grad av nøyaktighet kan situere den i forhold til andre bøker. Jeg vet at den henspiller på Odysseen, at den er skrevet som en "stream og consciousness", at handlingen foregår i Dublin i løpet av én dag osv. Derfor hender det ikke sjelden at jeg uten blussel henviser til Joyce i forelesningene mine.
For å kunne snakke uten skam om bøker vi ikke har lest, må vi med andre ord befri oss fra det knugende bildet av en fullkommen dannelse, formidlet og overlevert av familie og utdanningsinstitusjoner, et bilde vi forgjeves forsøker å tilpasse oss livet gjennom. Sannheten myntet på andre er nemlig mindre viktig enn sannheten overfor oss selv, for den er bare tilgjengelig for dem som frigjør seg fra det tvingende kravet om å fremstå som dannet, som tyranniserer vårt indre og hindrer oss i å være oss selv.
69 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verket