– Men hvor skal vi bygge huset vårt? spurte Doonder.

– Hvorfor ikke midt ute på den skarlagenrøde sletten? sa Boomadimb. Så er vi like langt fra hvert vårt skogbryn.

Boomadimb tidde et øyeblikk. En tanke slo ned i ham og krevde ord.

– Jeg tror også vi må bygge hvert vårt rom i huset, sa han etter en stund. Jeg trenger et sted hvor jeg kan være alene med meg selv.

– Hvorfor det?

Boomadimb nølte før han svarte.

– Fordi vi begge har vært så lenge alene. Ensomheten er nesten som en god venn og gode venner tar man vare på. Det er også fint å ha et sted hvor man kan sitte uforstyrret og kjenne etter hva man innerst inne mener og hvor man kan drømme nye drømmer.

– Men etterpå deler vi med hverandre? spurte Doonder.

– Klart, sa Boomadimb. – Ellers var det ikke noe vits med det.

De tok seg god tid til å bli kjent med hverandre. De var varsomme i begynnelsen, for begge visste at brå bevegelser lett kunne rive av de tynne trådene som bandt dem sammen. De lærte å lytte til hverandre, lærte å forstå hva den andre mente når ord ikke strakk til.

Av og til, når de følte seg tomme innvendig, søkte de til værelsene sine. Der satt de tause og kikket inn i seg selv.

Slik kunne de holde på i dager uten at noen av dem følte seg støtt, og måltidene spiste de alltid sammen i det store kjøkkenet.

Men som oftest gikk dagene med latter og snakk, for begge var troll av den livlige sorten.