"Vi må være nådeløse," snerret Edward, "for vi lever et nådeløst liv: det burde du skjønne, du av alle. Dette er livet vårt, Jordan, dette huset, denne jorda, akkurat den faren, den moren- det finnes ingen medlidenhet, ingen nåde, det finnes antakelig ingen utvei engang. Det er hardt, Jordan, og vi må være harde om vi skal overleve, og alt vi kan er å gjøre det vi makter for å knuse alt som truer med å gjøre det verre." Hundene sover, s. 113 (Av Sonya Hartnett, Cappelen Damm, 2009, 127 sider,)

Willow-familien er tilsynelatende en gjennomsnittlig landlig australsk familie. De bor på et lite sted, driver Bonaparte, en liten gård som er så lite lønnsom at de er avhengige av inntekten de får fra å huse husvognturister og andre reisende, og viktigst av alt- familiens medlemmer har et nært forhold til hverandre. Særlig barna.

Forholdet mellom tjue år gamle Jordan og tjuetre år gamle Michelle er likevel det mest spesielle av alle. De henger sammen, betror seg til hverandre og støtter hverandre. Sammen har de også en hemmelighet som bare noen få av søsknene vet, en hemmelighet som ville få faren til å bli langt mer brutal mot Jordan enn det han allerede er.

Hemmeligheten kommer selvsagt ut. En av søsknene plaprer til Bow Fox, en amatørkunstner som bor midlertidig på gården. Fox har en egen agenda, og i stedet for å gå til Griffin Willow, familiens brutale og enerådige hersker og far, går han til Jordan og avslører det han vet. Jordan blir først oppskaket, så forbannet, så planlegger han en brutal hevn. Å si hva den går ut på, vil være en spoiler, men jeg kan si at familiens nesten ville hunder er en del av det.

Hvis en liker bøker som holder kortene tett inn til brystet, som frister deg med små hint om noe urovekkende, vil man elske Sonya Hartnetts kritikerroste roman, «Hundene sover». Men hvis du er en som forventer at boka overrasker og begeistrer når den legger alle kortene på bordet, tror jeg du vil bli dypt skuffet. For boka sitter dessverre ikke på den vinnende hånden den lenge narrer en til å tro den sitter med.

Historiens manglende pay-off er likevel ikke den eneste skuffelsen boka serverer. Også det meste som gjelder karakterene skuffer. I første halvdel av boka skjønner man ikke hvorfor de oppfører seg sånn som de gjør, så forstår man dem bedre i andre halvdel, før slutten snur på alt og sparker alle karakterene tilbake til utgangspunktet uten at vi forstår hvorfor karakterene så tvert bryter sin utvikling.

En mer generøs leser enn jeg vil kanskje si at karakterene kompromitterer seg selv på slutten fordi «familien kommer først». Selv kjøper jeg ikke den. Ikke fordi boka ikke gir en nok ammunisjon til å forsvare det argumentet, men fordi jeg ikke har noe til overs for bøker som selger en slutt hvor karakterene nærmest skifter mening og går hjem, i stedet for å gå linja ut.

Skuffende.